Midlertidighet ved universitetene: Skrekkfilm fra virkeligheten
Annonse
Annonse

DEBATT

Midlertidighet ved universitetene: Skrekkfilm fra virkeligheten

Av Steinar A. Sæther og Kristian Mollestad

Publisert 25. februar 2016

Hvor mange ganger må du bevise at du er god nok for fast jobb, spør Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo.

midlertidighet-ved-universitetene--skrekkfilm-fra-virkeligheten


Steinar A. Sæther, leder av Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo.

midlertidighet-ved-universitetene--skrekkfilm-fra-virkeligheten


Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo.

Det er velkjent at andelen midlertidig ansatte er høyere innenfor universitets- og høyskolesektoren enn i noen annen bransje i Norge. I stor grad er faktisk denne midlertidigheten akseptert, selv om det har vært forsøkt noen forsiktige tiltak de siste fire årene for å redusere midlertidigheten. Et av de siste tiltakene er Kunnskapsdepartementets rapport om midlertidige ansettelser ved Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Hedmark, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo. Rapporten er kort, og for så vidt interessant, om enn på en skrekkfilmaktig måte. De verste tallene er så uhyrlige at de mindre sjokkerende framstår som koselige. Det som i rapporten (og de underliggende delrapportene) beskrives som «normalt», burde egentlig framkalle de største reaksjonene.

Sett i et skrekkfilm-perspektiv er rapportene ganske billige og lite forseggjorte produksjoner, åpenbart satt sammen i løpet av et ganske kort tidsrom. Likefullt har produsentene gjort et originalt grep som gjør at de er mer underholdende enn rapporter flest. I stedet for kun å gjengi diverse oversikter over antall midlertidige ansettelser brutt ned på kjønn, stillingstyper og lovhjemler, har man denne gang forsøkt å se på ansettelseshistorikken til dem som var midlertidig ansatte i 2010.

Annonse

Resultatet er tankevekkende, men ikke uten videre helt enkelt å tolke. På de fire institusjonene var det til sammen 1850 midlertidig ansatte innenfor utvalgte stillingsgrupper i 2010. Forståelig nok har man utelatt vitenskapelige assistenter, stipendiater, og kanskje mer diskutabelt har man utelatt postdoktorer. Til gjengjeld er det inkludert en lang rekke bistillinger som de færreste syns det er problematisk at er midlertidige. Rapportskriverne og deres medarbeidere har sett nærmere på ansettelseshistorikken til 925 av disse 1850. Fem år senere, i oktober 2015, var 30 prosent av dem fortsatt midlertidig ansatt, 37 prosent var fast ansatt og 33 prosent var ikke lenger ansatt ved den samme institusjonen. Hva betyr det, egentlig?

For det første dokumenteres det her at det faktisk er «normalt» med lange midlertidige ansettelsesforhold hos samme arbeidsgiver. Vi kjenner bildet fra før: Problemet er størst for vitenskapelig ansatte, både kvinner og menn er rammet, og mesteparten av midlertidigheten er hjemlet med utgangspunkt i begrenset tidsrom eller oppdrag. I teksten legges mye av skylden på eksternfinansierte prosjekter, selv om tallmaterialet viser at det er tilnærmet like utstrakt bruk av midlertidighet ved internfinansierte oppdrag.

Det mest uhyggelige er imidlertid den fatalistiske holdningen. I delrapporten fra UiO heter det: «UiO har noen tilsettingsforhold som strekker seg over en lang tidsperiode, eksempelvis utover 10 år. Hoveddelen av disse er normale utviklingsløp med tilsettingsperioder i stillinger som vitenskapelig assistent, stipendiat og postdoktor i forkant av tilsettinger i andre undervisnings- og forskerstillinger» (s. 26). Når ble det «normalt» at man skulle ha ti års midlertidig ansettelse før man får ytterligere en midlertidig forskeransettelse? Det største problemet er nettopp at dette gradvis har blitt akseptert som et normalt utviklingsløp.

Hva skal vi med doktorgradsutdanninger hvis universitetene selv mener at forskere med doktorgrader er så smale?

Hovedgrunnen til at enheter ved institusjonene vegrer seg for å ansette fast, er nok at de opplever det som risikabelt å forskuttere med framtidig inntjening av oppdrag. Men det er også tydelig ut fra denne rapporten at dette er et betydelig større problem for universitetene enn for høgskolene. Er det fordi de har mer eksternfinansiert forskning, eller er det fordi de kalkulerer med at de ikke går glipp av de beste hodene uansett? Legitimeringen av dagens praksis som vi ofte hører, kan vi lese også i denne rapporten: forskerne (spesielt i kode 1109) har en så smal kompetanse på et så spesielt felt at de egentlig ikke kan brukes til annet enn akkurat det prosjektet de nå er en del av! Snakk om å skyte seg selv i foten. Hva skal vi med doktorgradsutdanninger hvis universitetene selv mener at forskere med doktorgrader er så smale?

Etter fem år var det 37 prosent av de midlertidig ansatte i 2010 som hadde fått fast jobb. Det er jo gledelig for dem og sikkert for arbeidsgiver. Rapporten går dessverre ikke nærmere inn på dette, utover å bryte det ned på institusjon og stillingskategorier. Uansett begynner man å lure på hva som hadde skjedd dersom stillingene hadde blitt lyst ut som faste i utgangspunktet. Hadde institusjonene våre endt med en hærskare av udugelige idioter? Kan det tenkes at de hadde fått flere og bedre kvalifiserte søkere på stillingene?

En tredjedel av dem som var midlertidig ansatte i 2010, arbeidet ikke lenger ved samme institusjon i 2015. Rapporten går heller ikke inn på hvem de var, eller hvorfor de sluttet. Var dette personer det var godt for institusjonen å bli kvitt, eller har man mistet gode talenter og verdifull kompetanse? Hva hadde skjedd med dem dersom de hadde fått fast stilling? Flere av de sakene vi kjenner godt til, dreier seg om midlertidig ansatte personer som gjennom fem, ti, femten og opp mot tjue år har bygget opp solid og viktig kompetanse, før de brått får døra lukket igjen bak seg.

Avslutningsvis er rapporten om mulig like skremmende, eller uhyggelig, som den er underveis, når man kan lese de fire institusjonenes konklusjon:

«Det er vanlig å karakterisere adgangen til å foreta midlertidige ansettelser som en belastning for arbeidstakere og et nyttig virkemiddel for arbeidsgivere for å regulere driften etter behovet. For aktørene i UH-sektoren må dette bildet kunne sies å være noe mer nyansert. Det er altså ikke åpenbart at det å redusere institusjonene i UH-sektorens adgang til midlertidighet ensidig er et gode for ansatte.»