Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet
Publisert 30. juni 2021 kl. 11:09
«Hvordan skal NTNU klare å bruke nok penger?» Slik innledes saken i Forskerforum om at lavere aktivitet i koronaåret 2020 gjorde at NTNU gikk med et overskudd på nesten en halv milliard kroner.
Jeg har svaret på spørsmålet: NTNU bør lønne sine ansatte for merarbeidet de gjør og har gjort.
Bakgrunnen er altså at NTNU har for mye penger på bok, og risikerer å måtte tilbakeføre midler. Det er det ingen grunn til. Forskerforbundets koronaundersøkelse viste at syv av ti vitenskapelige ansatte har arbeidet ut over normal arbeidstid under koronapandemien, og at kun 8 prosent har fått dekket deler av dette med økt lønn. De aller fleste har heller ikke fått avspasering. Dette kommer på toppen av det merarbeidet vitenskapelige ansatte gjør i normale tider – noen timers gratisarbeid uke ut og uke inn i år etter år. Over halvparten av vitenskapelig ansatte jobber mer enn fem timer ekstra hver eneste uke, og 4 av 5 bruker mer av fritiden enn ønskelig på jobb.
Det må ikke være slik. I andre deler av staten finnes det ordninger som kompenserer for merarbeid. I Forsvaret får ansatte i gjennomsnitt ca 10.000 kroner i måneden i faste og variable tillegg. Tilsvarende sum blant vitenskapelige ansatte er ca 500 kroner.
Vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler har hatt lavere lønnsvekst enn gjennomsnittet i staten i fire av de fem siste årene. En hovedårsak til dette er at universitets- og høyskolesektoren er blant de dårligste i klassen til å lønne merarbeid – og i stor grad baserer sin drift på jevnlig gratisarbeid fra de ansatte. Alle tidsbruksundersøkelser viser at de vitenskapelige ansatte jobber godt ut over normalarbeidsuken, uten å bli kompensert. I premie får de ansatte en lavere reallønnsutvikling enn andre i staten.
De høye tilleggene i Forsvaret, og tilsvarende lave tilleggene i akademia, bidrar til en skjev lønnsutvikling over tid. Årsaken til dette er den såkalte «glidningen», som er en del av beregningen av lønnsoppgjørene. Dette er en regning som trekkes fra den totale rammen i statsoppgjøret – som alle statsansatte betaler i fellesskap. Kort sagt betyr det at vitenskapelige ansatte, som selv ikke lønnes for merarbeid, er med på å betale regningen for store tillegg i Forsvaret.
Grunnen til at de vitenskapelig ansatte har lavere lønnsvekst enn gjennomsnittet, er at de «taper» glidningen. En viktig årsak til dette, er gjerrige rektorer som ikke betaler ut lønn for merarbeid. De legger heller ikke ekstra penger i den lokale potten – som flere andre virksomheter i staten ser verdien av å benytte seg av. Heldigvis finnes det unntak. Senest har UiT besluttet å sette av 0,5% ekstra til årets lokale lønnsforhandlinger, og også ledelsen ved NMBU har sagt at de vil legge friske penger i potten.
NTNUs økonomi, avtaleverket og de ansattes innsats gir godt rom for å øke forhandlingspotten, det er kun NTNU-ledelsens vilje som bremser lønnsutviklingen til en høyt kvalifisert arbeidsstokk.
I perioden 2015-2020 var den gjennomsnittlige akkumulerte lønnsveksten i staten på om lag 13 prosent, men bare rundt 11 prosent for vitenskapelige ansatte. Til sammenligning hadde lederne i i staten en lønnsvekst på ca 16 prosent i samme periode.
Lederne gir altså seg selv god lønnsvekst, men belønner ikke sine ansattes innsats høyt nok.
Det har NTNU – og andre institusjoner – nå en gylden anledning til å gjøre noe med.
Les også:
