Av Tor A. Benjaminsen, professor, NMBU
Publisert 15. april 2020 kl. 11:41
I omkring 10 år har jeg nå debattert samisk reindrift i media med forskere fra NINAs Tromsø-avdeling. Noen ganger har jeg skrevet alene (Altaposten og Nordlys), andre ganger sammen med kolleger (Klassekampen, Dagbladet og Dagens Næringsliv).
På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) har NINA-forskere (Norsk institutt for naturforskning) undersøkt tilstanden på vinterbeitene på Finnmarksvidda i 1998, 2005, 2010, 2013 og 2018. De tre første av disse årene ble feltmålinger av vegetasjon foretatt på over 50 målefelt, mens vegetasjonen i 2013 og 2018 ble målt på et mindre antall felt. Denne datainnsamlingen synes å ha foregått på en tilfredsstillende måte, og den gir det beste grunnlaget vi har for å vurdere hvordan det går med beitene på vidda.
Resultatene fra disse målingene viser kort fortalt at vegetasjonen inkludert lavmattene svinger opp og ned, selv om reintallene i det meste av denne perioden økte betydelig, og at det ikke har vært noen krise på vidda.
Problemet oppstår når NINA-forskerne og deres institutt foretar en ensidig formidling med en klar politisk slagside. De hevder at målingene viser at «For mange rein fører til mindre lav på vidda». Dette blir ekstra problematisk når den siste fagfellevurderte artikkelen fra de samme forskerne konkluderer med «Rapid recovery of recently overexploited winter grazing pastures for reindeer in northern Norway».
Dette er et eksempel på dobbeltkommunikasjon. I forskningsartikkelen er budskapet langt mer optimistisk om at de skadene man tidligere hadde observert på lavmattene lot seg raskt reparere. Forskerne begrunner denne raske gjenveksten med lavere reintall og klimaendringer. Det første kan man riktignok diskutere i og med at reintallene økte totalt i den aktuelle perioden.
Den positive konklusjonen fra denne fagfellevurderte forskningen står i kontrast til det meste av det vi får høre i media, og til NINA-forskernes egen formidling av sin reindriftsforskning. Der har gjennomgangsmelodien de siste 20 årene, uavhengig av hva dataene har vist, vært at det er en økologisk krise på vidda forårsaket av for mange rein.
I tillegg deltar NINA-forskere som foredragsholdere på konferanser for reineiere organisert av LMD for å belære reineierne om hvordan de skal øke produktiviteten i flokkene sine ved å satse på simleflokker med få bukker. Reineiere på sin side påpeker at bukker utnytter andre beiter enn simler og kalver, og at færre sterke dyr i en flokk vil øke sårbarheten for klimaendringer ved at det blir vanskeligere for flokken å grave seg gjennom snø og is ned til beitene. Mye tyder på at klimaendringene ikke bare fører til temperaturøkning, men også mer varierende temperatur som kan forårsake flere islag i snøen, som igjen gjør beitene mindre tilgjengelige for reinen. I tillegg kan bukker, som har gevir i sommerhalvåret da rovviltplagen er størst, hjelpe til å holde enkelte rovdyr unna flokken.
Om reineierne skal følge NINA-forskernes anbefalinger, blir altså en mindre del av beitene utnyttet, samt at flokken kan bli mer sårbar for klimaendringer og rovdyr.
Konklusjonen fra den empiriske forskningen på beitegrunnlaget står også i kontrast til LMDs reindriftspolitikk som dreier seg om «reintallstilpasning», altså å redusere antall rein og reineiere, spesielt i Finnmark. Hovedpremisset i denne politikken er at det er for mange rein i forhold til beitene, spesielt på vinterbeitene på vidda. LMD har tydeligvis også selv sett at denne forskningen står i kontrast til politikken deres. I Stortingsmeldingen om reindrift fra 2017 refereres ikke denne beiteundersøkelsen en eneste gang, selv om LMD har finansiert den.
Det er grunn til å stille spørsmål om årsaker til at NINA-forskerne i sine presentasjoner til allmenheten er så ensidig opptatt av reintall.
Her har jeg pekt på NINAs rolle som oppdragsinstitutt som en sannsynlig årsak. NINA mottar en jevn strøm av oppdrag fra departementer som LMD. I stedet for å gi en god formidling av egne resultater, velger de å unngå å kritisere disse departementenes politikk.
Den tette koplingen mellom statens interesser og NINA illustreres også ved at NINA-forsker Torkild Tveraa har stilt som statens hovedvitne i saken mot den unge reineieren Jovsset Ánte Sara som er tvunget til å redusere flokken sin til et nivå han ikke kan leve av. Tveraa påstod i retten at det ville lønne seg for en reineier som Sara å ha færre dyr. Da ville produktiviteten øke. En reduksjon av reintallet var altså til det beste for reineierne, selv om de ikke skjønte det selv.
NINA-direktør Norunn Myklebust hevder videre at kritikken min er uten substans, at den mangler forankring i data og at jeg har en agenda om å angripe naturvitenskapelig forskning. Men hun gir ingen eksempler på dette.
Jeg har også understreket at jeg mener LMDs reindriftspolitikk kan ses på som nykolonialistisk overfor samiske reineiere, og at NINA stiller villig opp for å gi denne politikken et vitenskapelig alibi.
Dette var tema i en kort artikkel jeg skrev med Hanne Svarstad (professor, Oslomet) og Inger Marie Gaup Eira (førsteamanuensis, Samisk høgskole) for SAIHs hefte om «Avkolonisering», og som jeg også tok opp i Forskerforums intervju med meg i anledning publiseringen av dette heftet. Kritikken er blant annet også formulert i boka «Samisk reindrift, norske myter» og i flere fagartikler.
Myklebust hevder også at NINA-forskere tidligere har forsøkt å forklare meg resultatene fra feltundersøkelsene sine, men at jeg har ignorert eller misforstått disse forklaringene.
Problemet har imidlertid vært at NINAs forskere som regel har skygget unna kritiske spørsmål. I stedet har de gjennomgående anklaget meg for å ikke ha greie på fagfeltet, siden jeg ikke er biolog.
Slik forsøker de å påberope seg enerett til et tverrfaglig tema om beitesystemer (pastoralisme), som i tillegg til økologi også studeres i en rekke andre fagfelt som økonomi, juss, samfunnsfag og etikk.
Selv har jeg arbeidet med forskning på pastoralisme i over 30 år, og med Myklebusts forsøk på karakterdrap, er det nødvendig å si litt om hvor jeg kommer fra i denne debatten.
Jeg er først cand.scient. fra mat.nat.-fakultetet på Blindern med hovedfag i miljøgeografi, og med biologi i fagkretsen. Senere tok jeg en ph.d. i samfunnsgeografi og utviklingsstudier i Danmark. Jeg har blant annet skrevet 15–20 fagartikler om pastoralisme, mest fra Afrika, men også om reindrift i Finnmark. Og jeg har samarbeidet tett med fremragende biologer, som franske Pierre Hiernaux som er internasjonalt ledende innen vegetasjonsøkologi i Sahel. Han har blant annet invitert meg to ganger som opponent på ph.d.-disputaser i biologi ved Universitetet i Toulouse. Så selv om jeg ikke er biolog, har jeg erfaring med å lese biologiske og naturvitenskapelige data og å sette disse inn i en bredere samfunnsfaglig og forvaltningsmessig kontekst. Dette er også en erfaring som kommer godt med som en av hovedforfatterne av den neste IPCC-rapporten.
Jeg har også brukt naturvitenskapelige og kvantitative metoder i mange av mine publikasjoner, ofte i samarbeid med andre forskere. Så å hevde at jeg har en agenda mot naturvitenskap er relativt dumt og sier mer om Myklebusts sjikanøse debattform.
Mitt argument i debatten om avkolonisering har nettopp vært at man ikke behøver å gå veien om poststrukturelle eller postkoloniale teorier. Man kommer langt med god naturvitenskap. Dette har mange dyktige naturvitere skjønt. Historien er full av eksempler på dårlig naturvitenskap som har legitimert koloniale tilnærminger, samt naturvitenskapelig kritikk av disse tilnærmingene.
Å stå frem med såpass sterk kritikk av et forskningsinstitutt, som jeg har gjort, får lett noen personlige kostnader. Det er heller ikke hyggelig å fremme sånn kritikk. Men det er nødvendig og faktisk en plikt å si fra, selv om man risikerer å bli sjikanert av folk som Myklebust.
Paradoksalt nok synes Myklebust å være opptatt av nettopp sjikane av forskere, noe hun tidligere har uttrykt i Forskerforum. Hun har også skrevet et kapittel i ei bok om interessekonflikter i forskning hvor hun gir to eksempler på hets og sjikane av NINAs forskere.
Det ene eksempelet dreier seg nettopp om forskning på reindrift hvor hun mener NINAs forskere har blitt hetset. Denne påstanden belegger hun med kun to referanser – en balansert artikkel skrevet av en journalist i Nordlys og en kronikk i Dagens Næringsliv sommeren 2013 som jeg skrev sammen med professorene Ivar Bjørklund, Erik Reinert og Espen Sjaastad. I kronikken presenterer vi en rekke faglige innvendinger mot NINAs påstander om at størrelsen på rovviltbestandene ikke har noe å si for reindriften, fordi dyrene som blir tatt av rovvilt uansett ville ha dødd av sult. Denne forskningen har ført til en mistenkeliggjøring av reineiernes krav om erstatninger etter rovvilttap og bidratt til nettopp hets av samiske reineiere.
I Norge i dag «vet» alle at reindrift fører til overbeiting og forringelse av naturen på Finnmarksvidda. Dette begrenser det politiske handlingsrommet, fører til at man ser bort fra alternative tolkninger og bidrar generelt til en fattigere offentlig debatt. Det bidrar også til en politikk som i praksis fører til en reduksjon av den samiske reindriften basert på et feilaktig økologisk argument, samtidig som nye gruver, vindmølleparker og andre utbygginger stadig reduserer tilgjengelige reinbeiter. Politikken tjener altså aktører som har interesser som konkurrerer med reindriften om arealer. NINA-forskere har lenge bidratt til å legitimere denne politikken.
Når Myklebust nå bedyrer at hun vil ha en god dialog, passer det dårlig med hennes sjikanerende tilnærming og NINA-forskernes unnvikende svar.
Hun har både NINAs inntekter og image å forsvare. Direktør Myklebust og NINAs forskere på reindrift har nå ettertrykkelig demonstrert at de ikke har en interesse av å bidra til en åpen, ærlig og faktabasert dialog om reindrift.
I stedet bør politikere og journalister lytte til de samiske reindriftsmiljøene og begynne å ta deres perspektiver på alvor. Slik kan vi kanskje på sikt få en avkolonisering av politikken og kunnskapsproduksjonen.
LES OGSÅ:
