Nyliberalismen er meg

Av Cecilia S. Salinas, ph.d. i sosialantropologi

Publisert 15. januar 2020

Selv om de kan detaljstyre arbeidsmåter, klarer de ikke å kontrollere kroppene og følelsene våre fullstendig. Og dette er vår utvei, skriver Cecilia Salinas.

Som antropolog forstår jeg fenomenet jeg studerer gjennom egen kropp. Mitt sansende legeme er ikke et hinder til kunnskap, men kilden til kunnskap. Det var i møte med en sterk kroppslig reaksjon, da jeg åpnet en stappfull innboks en morgen tidlig i fjor i høst, jeg ble minnet på det: Den sterke kvalmen, hodepinen og svært rask åndedrett fortalte meg at nå var det på tide å si opp stillingen som mellomleder.

Cecilia Salinas har doktorgrad i sosialantropologi. Foto: UiO

Det handlet om noe større enn følelsen av utilstrekkelighet i en alminnelig jobb. Det handlet om en dyptfølt forståelse om hvordan den nyliberale akademiske verden virker på mikronivå. Det gikk opp for meg at det jeg hadde lest om nyliberalismen, som både et program for økonomisk politikk og en politisk ideologi om at markedsmekanismene er den beste måte å organisere utveksling av gode og tjenester, ikke var noe fjernt og abstrakt. Nyliberalisme var meg. Jeg bidro selv til å opprettholde og reprodusere den.

Stadig raskere tempo

Som personalleder på et universitet har jeg hatt mandat til å gjennomføre planer og vedtak besluttet langt fra der de settes ut i livet. Disse blir utviklet, ikke i dialog med en stadig mer utfordrende akademisk hverdag, men i dialog med tellekanter for publiseringspoeng. Insentivsystemet som oppfordrer forskere til økt publisering er ikke synonym med vitenskapelig fremgang. Mens det økes i antall publikasjoner og forfattere per vitenskapelig publikasjon, undrer jeg meg over hvor mange lesere de samme publikasjonene har. Dette insentivsystemet strømlinjeformer kunnskapsproduksjonen ikke bare gjennom publikasjonspoeng, men gjennom såkalt kandidatproduksjon – det vil si studenter som fullfører grader. Dette skjer i stadig raskere tempo.

Det er ikke lenger nok å undervise og forske, men ansatte i faglige stillinger møter stadig krav om å søke forskningsmidler, involvere seg i oppdragsforskning og produsere kandidater gjennom stadig raskere gjennomstrømming av studenter.

Jobben blir å sparke nedover

Min jobb som mellomleder består i å få ansatte til å produsere hurtig og effektivt. Det kalles tilrettelegging. Imidlertid med begrensede økonomiske og menneskelige ressurser, blir tilrettelegging å sparke nedover og utøve kontroll og gi advarsel om reduksjon av forskningstid. Denne måten å drive høyere utdanning og forskning på fører til kun en kortsiktig effektivitet.

Telling og måling av størrelser som ikke alltid lar seg fange i kvantitative termer, dreper kreativitet og motivasjon. Stadig flere målsettinger og oppgaver, uten samsvarende økning i menneskelige eller finansieringsressurser, er samtidig i ferd med å kvele vitenskapelig fremgang.

Sinte, oppgitte og frustrerte

På tross av den kule retorikken, fremmer det nyliberale akademiske verden ikke innovasjon og nytenkning, men repetisjon, konvensjon og innsnevring. For vi i akademia har ikke tid til å gå i dypere samtaler med verken andres forskningsarbeid eller vårt eget datamateriale. Hvert minutt teller i en sammenheng hvor vi sliter med å holde oss oppdatert innen våre egne fagområder og spesialiseringer. Som mellomleder blir den faglige oppdateringen et nesten umulig prosjekt i et hamsterhjul av krav om å administrere, drifte, kvalitetssikre, stramme inn, kontrollere, styre, undervise og veilede. Problemer blir også større når det ikke er gode strukturer på plass.

Da jeg oppsøkte legen min tidligere i høst, sa hun: «Systemet tror vi er maskiner». Grunnleggende behov som søvn og hvile må nedprioriteres. Og mens jeg har møtt stort press, tidsklemme og utilstrekkelighet på jobb hver eneste dag, møter jeg som småbarnsmor det samme hjemme. Kravene kan jeg ikke møte uten å drive rovdrift på meg selv. Mine kollegaer er i samme båt som meg. Vi blir like sinte, oppgitte og frustrerte, men vi yter ikke særlig motstand. Vi tilpasser oss sakte men sikkert. Denne tilpasningen har ikke bare store kostnader for et individets liv, men for felleskapet og akademias kjerne.

«Vi må bare jobbe smartere!»

Jeg oppdaget egentlig fort hvordan min stilling innebar at jeg måtte opprettholde systemet som undergraver mulighetene for kunnskapsutvikling og akademisk frihet. Dette systemet innsnevrer allerede trange akademiske kår og begrenser universitetets autonomi. Tilsynelatende virker det som om universitetet har autonomi til å vedta sitt budsjett, men finansieringssystemet legger sterke føringer som trumfer gode faglige argumenter. Faglige argumenter taper oftest kampen mot behov for økte inntekter. På tross av mine overbevisninger har jeg hørt meg selv si den nå forslitte, nesten komiske setningen: «Strammere budsjett betyr ikke tapt kvalitet! Vi må bare jobbe smartere!».

Det er klart det kan være en viss sannhet i det, men dette kan fort brukes til å skvise så mye som mulig ut av ansatte som har mange krav fra før av. Konsekvensen er at kunnskapsrike akademikere som velger å gå av pensjon tidligere og talentfulle forskere som velger andre yrkesløp fordi de ikke makter råkjøret, og kun noen få får det bedre på toppen av pyramiden. De nyliberale maktformene styrer og begrenser våre muligheter til å tenke, utvikle kunnskap og gjøre motstand.

Motstand i felleskap

Men selv om de kan detaljstyre arbeidsmåter, klarer de ikke å kontrollere kroppene og følelsene våre fullstendig. Og dette er vår utvei. Ved å stoppe opp og lytte til våre kropper og følelser i systemet av effektivisering og tellekanter, har vi imidlertid sjanse til å gjøre motstand i felleskap. Vi vet at kunnskap er et resultat av overskudd av økonomiske ressurser, tid og energi. Dette er det motsatte av hva den nyliberale oppskriften presenterer for oss. Vi må ikke ubevisst internalisere at nyliberalisme er det eneste alternativet, at sosiale relasjoner og alt vi er, handler om økonomi. Vi må ikke være med på å konvertere mennesker til ressurser som kan bli utvunnet og utnyttet.

La oss ta makten tilbake slik av vi unngår en implosjon av den akademiske verden og kan fortsette å utvikle kunnskap som tjener menneskeheten og jordkloden. Vi kan finne veien tilbake til overskudd ved å starte med å ta våre kroppslige reaksjoner på alvor.

En kortere versjon av innlegget er publisert i Klassekampen.

Les mer: