– Jeg følte at enten stopper jeg eller så sykmelder jeg meg

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 6. mars 2020

Flere administrative arbeidsoppgaver og new public management rammer helsa, forteller universitetsansatte. – Ledelsen må begynne å lede i stedet for å gå på strategimøter, sier Kristin Dæhli i Forskerforbundet.

I siste nummer av Forskerforum forteller vi historien om tre universitetsansatte som har sagt opp jobbene sine fordi de ikke orket arbeidspresset og råkjøret på arbeidsplassen lenger.

– At de har gått til det skrittet er signaler man må ta på alvor. Det må vi selvsagt lytte til, sier Jo Ese. 

Han er prorektor ved Høgskolen i Østfold og gjorde doktorgradsarbeidet sitt på motstand i akademia – om hvordan vitenskapelig ansatte håndterer press og krav ovenfra. Han forteller at hans inntrykk er at de fleste trives i jobben, men at en del ansatte opplever forventninger og krav som står i kontrast til idealene i sektoren.

– Kravene kan oppleves både som noe som stjeler tid fra det de helst har lyst til å drive med, og i noen tilfeller at de står i veien for det de ansatte ser som god kvalitet. De opplever at systemene tar over kvalitetsvurderingene til de ansatte, og at de tar over ansvaret for hvordan den akademiske jobben skal gjøres, sier han.

Jobbet 150 prosent

Fride Vullum-Bruer var blant dem som fortalte Forskerforum at hun sa opp jobben ved NTNU etter mange år med høy arbeidsbelastning som gjorde henne syk. Belastningen kom særlig av at hun prøvde å kombinere en stilling som førsteamanuensis med å ta på seg administrative verv. I flere år satt hun i studieprogramrådet eller var nestleder på instituttet der hun jobbet.

– Stillingen som nestleder skulle være 20 prosent, men realiteten brukte jeg opp mot 50 prosent av en normal arbeidsuke på nestlederstillingen, i tillegg til min vanlige stilling, fortalte hun til Forskerforum.

En som kjenner seg igjen i det Vullum-Bruer forteller om er professor Per-Olof Åstrand ved NTNU. Han var også studieprogramleder samtidig som Vullum-Bruer, og valgte å trekke seg fra det vervet så han kunne fokusere på å være professor.

– Som studieprogramleder får man et mandat som skal være 20 prosent av stillingen din, men i perioder er det veldig mye mer, forteller han.

Administrerte på fritiden

Mye av arbeidet var oppgaver han mener et administrativt støtteapparat burde ha utført, men på grunn av kutt i administrasjonen ble det lagt til studieprogramlederen. 

– Det førte til at jeg satt på min fritid og gjorde en masse administrative oppgaver, som å dokumentere ulike aspekter av studieprogrammet. Ting som Nokut krever, men som vi ikke har gode systemer for ved NTNU. 

For å beholde helsa følte Åstrand at han måtte si fra seg vervet.

– Når vi gjennomfører ABE-kutt og fjerner administrativ spesialkompetanse, blir ikke oppgavene borte med flyttet til de vitenskapelig ansatte, sier Kristin Dæhli. Foto: Forskerforbundet

– Jeg satt med så mange oppgaver jeg ikke fikk gjort. Jeg overholdt ikke frister, og sånn kan man jo ikke holde på. Visse oppgaver tenkte jeg var to ukers fulltidsarbeid, og den tiden hadde jeg ikke. Det var bare ment å være en dag i uken, og jeg hadde også en professorstilling med undervisning, veiledning og forskning som krevde full innsats. Jeg følte at enten stopper jeg eller så sykmelder jeg meg. Jeg skjønner at det er veldig hardt uttrykt, men det er fordi jeg innså at det ikke gikk mer. 

– Folk er på bristepunktet

Nestleder i Forskerforbundet Kristin Dæhli er mangeårig tillitsvalgt ved NTNU. Hun kjenner igjen mye av det som både Åstrand og Fride Vullum-Bruer forteller om.

– Det er gjenkjennelig fra en del av de historiene jeg har hørt fra medlemmer som kommer til oss og forteller at de er på bristepunktet. Det handler ikke om at de ikke liker å jobbe mye, men at arbeidssituasjonen deres er uoversiktlig og uhåndterbar, og det gjør at man blir syk, sier Dæhli.

Dæhli kjenner også igjen at administrative verv tar mye mer tid og krefter enn det man blir forespeilet. 

– Det synes som om ledelsen bevisst undernormerer arbeidsoppgaver. De sier at det er oppgaver som skal være 20 prosent av en stilling, men de har sjelden gått inn og analysert hvilke oppgaver som skal gjøres. 

Dæhli sier at hun til enhver tid har en sak gående med et medlem på NTNU som opplever at arbeidspresset blir for vanskelig å håndtere. I dag har forbundet 1600 medlemmer ved universitetet.

Ledelsen er på mange store strategimøter, men de angår i liten grad de som skal gjennomføre laboratorieforsøk.


Kristin Dæhli, nestleder i Forskerforbundet

Skylder på ABE-reform

Dæhli mener ett av hovedproblemene er kuttene som er gjort i administrative stillinger de siste årene i forbindelse med avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) i staten. Reformen innebærer et årlig prosentuelt kutt i bevilgningene med hensikt å effektivisere driften av statlige virksomheter. Resultatet ved universitetene er at mange støttefunksjoner og administrative spesialiststillinger blir borte, mener Dæhli. 

– Når vi gjennomfører ABE-kutt og fjerner administrativ spesialkompetanse, blir ikke oppgavene borte. De blir bare usynlig flyttet ut til de vitenskapelig ansatte, for oppgavene må fortsatt gjøres.

I bakgrunnen ligger også mål- og resultatstyringen, også kjent som new public management, som de siste tiårene har ført til mange tilleggskrav ut over å skulle forske og undervise. 

– Gjennom new public management er det mye større oppmerksomhet om økonomi, rapportering, publiseringspress og krav om å skaffe ekstern finansiering for å bidra til finansieringen av instituttene og fakultetene, sier Dæhli. Hun mener at kravene samlet sett fører til at folk føler seg utilstrekkelige og at det gjør at folk blir syke.

– Hva bør gjøres?

– Ledelsen bør begynne å lede sine ansatte i stedet for bare å jobbe med strategiutvikling. Det er en større distanse mellom de ansattes virke og ledelsens virke enn det var tidligere. Ledelsen er på mange store strategimøter, men de angår i liten grad de som skal gjennomføre laboratorieforsøk, sier Dæhli.

Forstyrres av småoppgaver

– Jeg syns det som foregår nå i vår sektor er ganske kritisk, legger hun til. – Det er veldig mye armer og bein. Universitetenes kjerneoppgaver, å utdanne og forske, forstyrres veldig av at det er altfor mange småoppgaver som skal gjøres av den enkelte. 

– Jeg tror det er veldig viktig å være klar over at den motstanden som blir gjort ofte skjer fordi man ønsker å gjøre best mulig jobb, sier Jo Ese. Foto: Aksel Kjær Vidnes

Jo Ese ved Høgskolen i Østfold har i sin forskning funnet at motstanden de ansatte tyr til ikke er en ubegrunnet protest, men kommer av at folk ønsker å gjøre en god jobb. Han er opptatt av at ledelsen tar inn over seg at det er det de ansatte ønsker, men han ser også at ledelsen er i en skvis og må levere til sine oppdragsgivere.

– Ledelsen nødt til å forholde seg til at vi er en del av det offentlige. Vi leder institusjoner som må styres, men vi må prøve å finne måter å styre akademiske institusjoner på, som i størst mulig grad tar inn over seg hva slags institusjoner det er vi styrer. 

Les mer om råkjøret i akademia her: