Av Siri Lindstad
Publisert 13. februar 2017 kl. 15:18
Alt vi har, eller husker, kan bli minner – vel å merke bli. For ingenting er et minne før noen har gjort det til det.
Slik skriver Ingar Kaldal innledningsvis i sin nye bok, Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie. Tittelen understreker nettopp det dynamiske i minner, som noe som blir til underveis. Et hovedperspektiv i boka er da også at minner ikke bør studeres som ferdige eller avsluttede produkter, men som noe som har skjedd og skjer i prosesser.
Selv har Kaldal, professor i historie ved NTNU, gjort minner til et vesentlig kildetilfang i sin forskning. Temaene har vært skogs- og småbrukerliv, fabrikk- og fagforeningsarbeid, men også trakassering og maktmisbruk i arbeidslivet. I ti år, fra 2006 til 2016, ledet han nettprosjektet Arbeidsarven, om minner og historier som handler om nettopp arbeid.
Les også: Anmeldelse: Den gode forsker(u)gjerningen
Kaldal vet med andre ord hva han snakker – og skriver – om, når han nå gir minneforskningen en hel bok. Det er ingen stor bok, men den favner vidt og bredt. Det er da også min sterkeste innvending mot boka.
Kaldal fokuserer på minnenes plass i sosial- og kulturhistorien, altså i skjæringspunktene mellom samfunnsvitenskap og humaniora. Han diskuterer hva et minne er fra alle bauger og kanter, og bruker et vell av språklige bilder for å gi begrepet mening. Minner er som fibre og tråder i en vev, de kan være muntlige eller skriftlige, de kan ses som selfier, som sosiale, kulturelle og/eller kollektive fenomener, de kan analyseres som performative, kommunikative, narrative eller mytologiserende, for å sveipe innom noen av bokens nedslagsfelt. Begrepet «minne» studeres fra stadig nye vinkler, og fylles med stadig ny mening, så det til slutt skvalper over for denne leseren.
Jeg leser nok boka med ekstra interesse, ettersom jeg brukte store deler av 2016 på å samle inn nettopp livsminner, i regi av det relativt nyåpnede Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Etter å ha gjort timelange intervjuer med en solid håndfull personer som på et eller annet vis har levd skeive liv, sitter jeg igjen med en rekke grublerier over hvem som faktisk intervjues i et slikt prosjekt, hva jeg ber dem fortelle om, og hvem jeg er i alt dette.
Les også: Anmeldelse: En svært god bok om den skandinaviske skyldfølelsen
For som det het i sitatet innledningsvis: Et minne blir et minne av at noen gjør det til det. Og det er nok denne «noen» jeg savner et tydeligere bilde av. Et subjekt, rett og slett. Eller gjerne to subjekter: den som forteller, og den som blir fortalt, informanten og forskeren. Jeg savner også et tydeligere formål med boka. Slik den er nå, gir den i og for seg en god utsikt over minneforskning, men langt mindre innsikt. Hva mener Kaldal er de store spørsmålene akkurat nå?
Innsamling av minner og såkalte livshistorier står sterkt i Norge for tiden. Landslaget for lokalhistorie har med jevne mellomrom, sist i 2012–2015, dratt i gang vidtfavnende minneinnsamlinger. Etter 22. juli 2011 satte Arkivverket i gang et omfattende prosjekt for å samle inn minner om terrordåden og dagene etterpå. Og i 2015 ble den ideelle foreningen Memoar stiftet, med formål å arbeide for å «fremje kultur for å ta vare på og dele munnlege forteljingar om levd liv».
Og mens stadig flere minner samles inn, diskuterer vi samtidig sannhet og løgner som aldri før. På avisenes kultursider blir fiksjon og virkelighet i ny norsk litteratur kløyvd med den største øksa, og på sosiale medier florerer falske nyheter om mulige fiender og nye makthavere. Vi har alle interesse av hva som huskes og hva som glemmes, men det oppleves som et vanskelig farvann å navigere i akkurat nå.
Jeg tror Kaldal kan være en utmerket los når minner skal gås etter i sømmene, men da må han være tydeligere enn han er i denne nye boka si. Underveis mens jeg leser, tenker jeg at han rett og slett tar for liten plass selv. Kaldal er grundig og fair i sin redegjøring av minneforskningens tradisjoner og retninger, og det er i så måte ingenting som bør hindre boka i å havne på en rekke pensumlister. Men hvem minneforskeren Kaldal selv er, og hvor han selv står i dette, forblir ullent for meg. Dermed tror jeg det også blir vanskeligere for den som leser, å ha noen å måle seg mot i sitt arbeid med minner.
Ett sted refererer Kaldal kort til en nordisk diskusjon som involverte blant annet historikeren Knut Kjeldstadli og trolig ham selv, om minner som autentiske uttrykk for folks indre tanker og følelser. Men det forblir dessverre med en kort referanse til den diskusjonen, uten at jeg som leser får helt grep om hva den handlet om.
Når boka dessuten er svært mettet på tekst, uten å få noe særlig hjelp av verken illustrasjoner, uthevede eksempler eller andre grafiske elementer, skjer det litt for lett at glemselens tåke legger seg mellom linjene. En bok om minner, skrevet av en førstehåndsekspert, hadde jo fortjent å bli husket lenge.
Les flere bokanmeldelser her
