Øyvind Eikrem: Spørsmålstegn er ofte bedre enn utropstegn

Av Øyvind Eikrem, NTNU

Publisert 4. januar 2019

Kritikken fra sosionomer har vært vitenskapelig substansløs, dogmatisk i formen og nærmest utelukkende emosjonell, skriver Øyvind Eikrem.

Mona Bergers påstand i Forskerforum om at undertegnede skal ha «hevet seg på bølgen med å kritisere yrkesgruppen sosionomer og faget sosialt arbeid», unndrar sakens nødvendige bakgrunn: at et kortfattet intervju jeg ga 19.09.2018 om en aktuell nyhetssak, har vært gjenstand for en påfallende emosjonell kritikk, spesielt fra personer tilhørende den nevnte yrkesgruppen.

Egentlig handler vel saken om at medlemmer i en interesse- og yrkesgruppe er uenige i det standpunktet som de leser ut av intervjuet? Det kan de jo gjerne være, men det utgjør i seg selv knappest en kvalifisert vitenskapelig meningsforskjell. En generell karakteristikk av kritikken fra sosionomer som har blitt anført i offentligheten, er at den har vært påfallende vitenskapelig substansløs, dogmatisk i formen og nærmest utelukkende av emosjonell karakter. Slike intellektuelle trekk er fremmed for sedvanlig akademisk kritisk diskurs, hvor argumentenes klare språk er det som skal tale. Tvil er typisk utgangspunktet, ikke urokkelig tro.

Vitenskap er ikke dogmatikk

Denne vesentlige argumentative svikten har kommet til uttrykk i anvendelsen av begrepet «verdigrunnlag». Jeg har blitt kritisert for å «bryte med sosialt arbeids verdigrunnlag», hvor det da søkes etablert som et absolutt premiss, høyt hevet over enhver diskusjon, at det finnes et ikke-vitenskapelig normativt grunnlag som alle skal være forpliktet til. Det framstår som det til og med forventes at hvis sannheten går imot «verdigrunnlaget», så tilsier den moralske forpliktelse at sannheten må vike. Dette er absurd. Og det bør stilles spørsmål ved om et fagfelt som har et slikt «verdigrunnlag», overhodet kan merittere betegnelsen vitenskap. Hvorvidt det er «selvsagt at sosialt arbeid er et fagfelt» eller ikke, beror på hvordan en definerer begrepet fagfelt. Men det er opplagt at fagfelt ikke er identisk med vitenskap. Det finnes ikke-vitenskapelige fagfelt, og det eksisterer en rekke nødvendige betingelser til vitenskaper som er logisk uforenelige med sterke moralske føringer som skal være styrende på hvordan kunnskap skapes og bedømmes. Vitenskap er ikke dogmatikk. Bergers innlegg synes å mangle distinksjon mellom de to nevnte begrepene, og ha liten innsikt i vitenskapelige kriterier som med nødvendighet er felles som alle vitenskaper, fra biologi og matematikk til psykologi og sosialantropologi. Ingen argumenter anføres her fra Berger, bare påstander.

Trenger kritisk selvrefleksjon

Riktigheten av utsagnet om at «det finnes mange sterke fagpersoner ved instituttet som kan hjelpe [meg] å forstå bedre hva faget sosialt arbeid handler om», beror vel, i et rasjonelt akademisk fellesskap, på hvorvidt disse evner å levere overbevisende argumenter som understøtter det erklærte standpunktet? Vitenskapelig enighet er ikke et produkt av gruppepress eller konformitet, men av erkjennelse av de gode grunner for et synspunkt.

Den suffisanse som har kommet til uttrykk fra sosionomiske nestorer og andre i kritikken av mitt lille intervju i en nettavis, avslører noe vesentlig: at et fagfelt som bedriver selvpromotering og ikke-vitenskapelig fordømmelse av andre synspunkter, behøver en dose kritisk selvrefleksjon. Og et råd blir da at spørsmåltegnene muligens bør anvendes hyppigere enn utropstegnene.

Ytringsfrihet

Vedrørende dekan Marit Reitans uttalelser i samme nummer vil jeg kun kort bemerke at debatten i Studentersamfundet «Hva vil vi med universitetet?» (21.11.2018) med all tydelighet viste at det ikke finnes nevneverdig uenighet mellom NTNUs toppledelse og undertegnede i det allmenne spørsmålet om ytringsfrihet. Problemene ligger heller i hvordan den akademiske normen settes (eller kanskje snarere, ikke settes) ut i praksis, noe rektor Bovim har lovt at NTNU skal følge opp.

  • Les intervjuet: