Av Kjetil Vikene
Publisert 2. april 2020 kl. 12:36
Evnen til å skrive forståelig om komplekse sammenhenger har gitt Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitet i Oslo, en fortjent posisjon som en viktig vitenskapsformidler. Kombinasjonen av overblikk og saklighet, iblandet små drypp fra egen forskning og eget liv, gjør hans stil både personlig og inkluderende.
I en fortettet bok går Hessen gjennom årsaker (overforbruk og overpopulasjon), konsekvenser (naturtap og klimaendringer), foreslåtte løsningsforslag (askese eller teknologioptimisme) og til slutt erkjennelsen av en tilsynelatende umulig, men nødvendig endring (en økonomi som også verdisetter økologisk gevinst og tap). Hessen kan sitt stoff og navigerer utvunget gjennom rykende ferske FN-rapporter og WTO-modeller, gir oversikt over viktige bidragsytere i klimasakens mer enn 200 år lange historie og gir nøyaktige beskrivelser av biologiske mekanismer fra mikro- til makroplan. Alt tyder altså på at vi står overfor en vellykket bok som allerede er svært godt mottatt i dagspressen – også kvantitativt.
Men mens jeg leser boken, griper jeg meg i å tenke: Hvem er boken skrevet for? Boken er dårlig egnet til å overbevise tvilere, til det er den rett og slett for avmålt. Og selv om Hessen fortjenestefullt utlegger kunnskap og fakta, er boken vel kanskje mest egnet for å opplyse den allerede opplyste leseren, om man vil. Middelveien mellom hysterikere og fornektere blir dessuten staket ut gjennom kommentarer som minner om innforståtte intellektuelle comic reliefs, som at mennesket historisk har «spist seg gjennom lokal fauna og etterlatt knokkelhauger av utryddede arter som vitnesbyrd om det som var før oss». En vittig formulering joda, men den understreker for meg at boken fremstår som litt «polstret».
Det mest påtrengende er likevel at til tross for gjentatte forsikringer fra forfatterens side om at han er måteholden optimist, får jeg likevel følelsen av at han holder tilbake, at han er mer oppgitt enn han påstår. «Å gå inn for minsket forbruk som politisk visjon innebærer på mange måter å seile i motvind», skriver Hessen, uten å kommentere at vinden er i ferd med å snu. I det hele tatt mangler boken optimisme der det trengs, nemlig hva angår konkrete handlingsrom eller -muligheter for den enkelte leser. Hvem som skal ta ansvar om ikke hver enkelt av oss? Det holder «ikke lenger å si ‘slapp av, dette kommer til å gå bra’», skriver Hessen i starten av boken. Dette er så nært som ordrett den samme inngangen som forfatterne Vetlesen og Willig hadde Hva skal vi svare våre barn? fra 2018, en bok det ikke er unaturlig å sammenligne med. I motsetning til Hessens lett resignerte optimisme gav Vetlesen og Willig klare og tydelige råd om en brutal, pessimistisk aktivisme. Begge bøkene er dyster lesning, men må jeg velge, velger jeg den som gjør meg mest forbannet.
Les også:
