Små fag og humaniora: Dinosaurer fra fortiden?

Av Professor Bjørn Rasmussen og førsteamanuensis Cecilie Haagensen, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Publisert 17. januar 2020

Som fagforvaltere i et lite, humanistisk universitetsfag kjemper vi hardt for hver eneste stilling og krone, skriver Rasmussen og Haagensen ved teatervitenskap ved NTNU.

Den siste tiden har studenter og ansatte ved drama og teater ved NTNU aksjonert mot usikkerhet rundt bemanningssituasjonen og reduksjon av studiepoeng. Vi mener aksjonen er viktig og at den ikke bare bør sees som en isolert hendelse, men også settes inn i en større kontekst som peker mot de humanistiske fagenes svekkede situasjon både nasjonalt og i nordisk sammenheng.

Som fagforvaltere i et såkalt lite, humanistisk universitetsfag kjemper vi hardt for hver eneste stilling og krone som kan muliggjøre et kvalitativt forsknings- og undervisningsmiljø.

Vi opplever at drama- og teater er sårbart og lett å ramme ved økonomiske nedskjæringer og strategiske omstillinger. Universitetet er nå i gang med en ny innsparingsrunde. Samtidig blir en hel forskergenerasjon ved drama- og teater i Trondheim om kort tid pensjonister og det har vært knyttet usikkerhet til om disse vil bli erstattet. I kjølvannet av dette har studenter og ansatte ved det teatervitenskapelige miljøet i Trondheim startet en aksjon, og vi er ikke alene om å aksjonere i nordisk sammenheng.

Cecilie Haagensen, førsteamanuensis ved Institutt for kunst og mediefag, NTNU. Foto: Thor Nielsen

Ved Københavns Universitet har situasjonen tilspisset seg. Der blokkerte studenter ved Det humanistiske fakultetet fakultetsledelsens kontorfløy i protest mot sammenslåing av fag og nedbygging av fagspesifikke emner. Helt siden 2016 har universitetene i Danmark vært nødt til å kutte to prosent årlig. Dette er dramatisk, særlig for mindre, humanistiske fag som teatervitenskap, som står i fare for å forsvinne som et resultat av det universitetsledelsen ser som sammenslåinger og «mindre endringer».

Ved Tampere Universitet i Finland gjorde man en sammenslåing av seksjon for kommunikasjon, media og teatervitenskap med journaliststudiet i 2011. Denne sammenslåingen førte etterhvert til en gradvis nedskalering av teatervitenskapen og i dag tilbyr man ikke lengre en master i faget. Dermed forsvinner grunnlaget for Ph.D.-kandidater og en satsning på faget forskningsmessig.

Vi minner også om nedleggelsen av teatervitenskap i Oslo og nylige forsøk på å utarme det samme miljøet ved Universitetet i Bergen. Erfaringene fra våre naboland viser at strategien er en styrt, men fordekt, nedlegging av humanistiske fag og det er derfor protestene kommer. Den betydning våre studenter og forskere kjenner for sitt teaterfag opp mot samfunn og samfunnsutfordringer og den betydning vi blir gitt universitetspolitisk, samsvarer på ingen måte.

Det er sendt ut en rapport til høring fra et ekspertutvalg om «Særfinansiering av utsatte humaniorafag», som omhandler nettopp utfordringer og fare for nedleggelse av små humaniorafag i Norge. Utvalget bak rapporten ledes av Einar Lie, professor i økonomisk historie. Det er for oss en fattig trøst at utvalget mener at ingen fag er nedleggingstruet. Vi støtter Morgenbladets leder i at rapporten synes å feie problemet med å være «utsatt» under teppet. Vi finner lite håndfast rundt mandatet «behovet for særfinansiering av utsatte humaniorafag» og merker oss skepsisen også fra dekannivået (Universitetsavisa 3. desember 2019).

For vår del forventer vi lite fra et utvalg som ikke skal røre ved finansieringsmodellen og New Public Management-ideologien. Det vi kan forvente, og hva vi får, er beskyldninger mot oss om «konservatisme i sektoren» og om manglende bærekraft.

Det vi kan forvente, og hva vi får, er beskyldninger mot oss om «konservatisme i sektoren» og om manglende bærekraft.

Vi antar at konservatisme kan finnes uavhengig av størrelsen på et universitetsfag og kjenner oss ikke igjen i slike beskyldninger. Tvert imot jobber vi ved NTNU hardt for et fag som vil fornye undervisningsformer i skole og studier, revidere Ph.D.-utdanningen, bygge ny kunstbasert forskningsmetodologi og som arbeider med anvendt forskning og iscenesettelser langt ut over den etablerte kunstscenen. Vi undersøker teater som en kommunikasjonskanal for samtidens spørsmål om demokrati, livsmestring, økologi. Kan det tenkes at potensial og nøkler for fornying av humaniora kan ligge hos «små» og «ubetydelige» fag?  

Bjørn Rasmussen, professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Foto: Thor Nielsen

Om manglende «bærekraft» er det følgende å si: Den direkte bakgrunnen for nå igjen å minne oss om at vårt «lille» fag er utsatt, men ikke nedleggingstruet – er at vår studieportefølje er lite bærekraftig – i økonomisk forstand. Vi produserer etter sigende for få studiepoeng i forhold til antall ansatte, vår undervisning er for dyr, vi er for mange. Men i fag hvor de er litt flere, er de også bærekraftige i betydning fleksibilitet og variasjon i porteføljevalg, enfaglige bachelorstudier, større studenttall, kapasitet til å avsette personell til verv og forskningspolitisk innflytelse. Så hvorfor ikke gå motsatt vei; gjøre studentattraktive disipliner store nok til å være robuste og bærekraftige? Hvordan kan nedskjæringer gi mer bærekraft, når det er kjøttvekten ellers som gir robusthet?

Til bærekraftsmodellen hører også sammenslåinger av studieprogram og sammenslåinger mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Dette kan true de humanistiske fagmiljøene som risikerer å forsvinne som egne fag og faggrupper.

Vi ønsker å kommunisere at «små» ikke av nødvendighet refererer til ubetydelighet

Aksjonene vi har sett og vårt innspill her handler derfor om langt mer enn tap av noen få studiepoeng eller en stillingshjemmel. Som humanistiske forskere er vi avhengig av et nært samarbeid med våre ledere i det politiske arbeidet mot at det er den økonomiske fornuft som ensidig er førende for strategisk omlegging. Vi forventer at ekspertutvalg og universitetet formidler kunnskap om og fra oss til bevilgende myndigheter og skaffer oss de fordelingsnøkler vi trenger for våre genuine undervisningsformer. Vi ønsker å kommunisere at «små» ikke av nødvendighet refererer til ubetydelighet, men kanskje mest til historiske strategier som har festet seg og hvor argumentasjonen for fordeling av små og store miljøer trenger å prøves på ny.

Vi erkjenner at universitetet er del av et politisk maktspill i demokratiet hvor det er konsensus om satsninger og marginalitet. Hvor noen er store, må andre være små. Makt forutsetter også avmakt. Noen ganger trenger samfunnet og demokratiet en politisk redistribuering av slike konsensuser, og humanistiske fag som det vi forvalter er tydelig avhengig av det.

Dette er en revidert versjon av et innlegg som stod på trykk i Adresseavisen 14. januar 2020.

  • Les også: