Jazzens glemte kulturhistorie

Av Kjetil Vikene

Publisert 30. august 2019

En uttømmende kildebok bruker jazzen som linse for et originalt innblikk i norsk åndshistorie.

Fakta
Erlend Hegdal
Charleston i Grukkedalen
Nasjonalbiblioteket, 2019
398 sider
Veil. pris: kr 399

Ofte kan et dedikert fokus på et begrenset emne avsløre mer om tidsånden enn vidtfavnende idéhistoriske overblikk. Med utgangspunkt i et vell av kilder bygger musikkviter Erlend Hegdal en opplysende og spennende fortelling om rikets kulturtilstand i tiårene rundt forrige århundreskiftet. Boken er en bearbeiding av Hegdals doktoravhandling fra Universitetet i Oslo med samme tittel, og er en delvis kronologisk og svært detaljert gjennomgang av mottakelsen av en hel katalog afroamerikanske artister i Norge fra ca. 1870 til 1940. For det er nettopp kildematerialet som er protagonist; bilder, postkort, annonser, avisomtaler, noteark, konsert- og filmplakater, private musikkforeningsreferater, offentlige protokoller, innreisedokumenter, debattinnlegg med mer gjør dette til en bokstavelig talt forbilledlig bok: rikt illustrert.

Det historiske bakteppet – forholdet mellom svart og hvit kultur i USA – skinner gjennom og informerer oss når vi møter de første «black-face» artistene i Norge eller leser om Josephine Bakers påtakelige lettelse over å befinne seg i Europa i 30-årene. Boken omtaler varieté-artister, komikere, entertainere, dansere – men det er musikken som er det kulturelle hovedtemaet i boken. Og dette er den største utfordringen i dette prosjektet, siden det av historisk-tekniske årsaker ikke finnes lydopptak eller levende bilder i kildene frem til godt ut på 1900-tallet. Musikken og opptredenene – det nye, det sjokkerende, det støyende, det ville, det vakre – som gjør så sterkt inntrykk på publikummerne i Norge, må vi derfor bare forestille oss. Men dette er en bok om mottakelsen av artistene, og Hegdal klarer å levendegjøre historien og gir et overraskende innblikk i en del av norsk historie som i hvert fall ikke jeg hadde noe kjennskap til: hvordan det i Norge på slutten av 1800-tallet fantes en rekke afroamerikanske artister som knapt kan kalles noe annet enn berømte, med navn som var allemannseie og som – ved ett tilfelle – paraderte i æresoppstilling i det lokale i 17. mai-toget.

Bokens største fortjeneste er hvordan den tegner et bilde av den norske mentaliteten i denne perioden. Gjennom alle de små detaljene gir den et interessant innblikk i hvordan deler av den norske kultureliten (og andre eliter) prøver å forme en europeisk identitet. Spesielt i Oslo er man tidlig ute med å hente afroamerikanerne til landet, også sammenlignet med andre europeiske land, og det er spennende å se hvordan import av amerikansk kultur får de involverte til å føleseg europeiske. Den iboende rasismen som møter oss overalt i boken, også fra dem som prøver å unngå den, tegner et godt bilde av tidsånden, med gjenkjennelige og tidløse konflikter. Artistene blir sett på som representanter for moralsk forfall, musikken er støyende, og de stjeler dessuten jobbene til de lokale musikere. Historien om Louis Armstrongs første konsert i Norge i 1933 er talende: I første omgang ble han nektet inngang til riket – fordi jazz ikke var kunst, og fordi han heller ikke representerte noen spesiell begavelse. På den annen side: For entusiastene representerte jazzen noe genuint nytt, spilt av musikere og kunstnere av høyeste rang – med unge tilhørere i salen som skulle forme den norske jazzen i tiårene som fulgte.

  • Les også: