To tanker i hodet
LUKK

KOMMENTAR

To tanker i hodet

Av Siri Lindstad

Publisert 7. mars 2014

Både balanse og mangfold er ja-ord vi gjerne setter som mål. Men de er samtidig to forskjellige og til tider motstridende dimensjoner.

to-tanker-i-hodet


Siri Lindstad, journalist i Forskerforum

Balanse er å finne en likevekt mellom definerte størrelser. Mangfold er hele tiden å utfordre ideen både om definerte størrelser og om likevekt.

Vi trenger begge deler. Men når Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif) nå etter all sannsynlighet får utvidet sitt mandat til å skulle favne «mangfold», er jeg redd noe går tapt på veien, nemlig det som kan telles og defineres: kjønn.

Annonse

Nei, kjønn er ikke utvetydig, det heller. I disse dager utvider Facebook sine kjønnskategorier, slik at brukerne har langt flere valg enn bare «kvinne» og «mann» når de oppretter en profil, og bra er det.

Selv krysser jeg på trass alltid av for «professor» eller «doctor» om jeg bestiller billetter hos kontinentale flyselskaper, der det merkelig nok er et valg på linje med «male» og «female». For riktignok har jeg aldri drevet det lenger enn til en mastergrad, men hva har kjønn eller yrkestittel med min flybillett å gjøre?

I akademia er kjønn derimot ytterst relevant. Det viser statistikkene over hvem som innehar hvilke posisjoner, og ikke minst: hvor seint det går å endre på kjønnsstrukturene. De strukturene ser man bare om man hengir seg til utvetydige kjønnskategorier og teller henholdsvis kvinner og menn.


Kjønn er en langt mer stabil, utvetydig og mindre omdiskutert kategori enn for eksempel etnisitet og seksualitet.

Så finnes det selvfølgelig andre maktstrukturer også, der etnisitet, religiøs overbevisning, funksjonsevne, seksualitet, alder og andre byggesteiner i det som kalles menneske, inngår. De krysser kjønnsmaktstrukturene, kompliserer dem og gjør dem flerdimensjonale. Men de motvirker dem sjelden.

Det er da heller ikke bare å overføre erfaringer fra arbeidet for en bedre kjønnsbalanse til et større mangfold – for det første fordi kjønn i praksis er en langt mer stabil, utvetydig og mindre omdiskutert kategori enn for eksempel etnisitet og seksualitet. Det gjør det mulig å kvantifisere kjønn på en måte man ikke kan med etnisitet eller seksualitet. For det andre er verken kvinner eller menn i utgangspunktet minoriteter – det finnes like mange av begge slag. Derfor er manglende kjønnsbalanse noe annet enn diskriminering av minoriteter.

Om dagens Kif-komité blir en Mif-komité, vil derfor evnen til å ha to tanker i hodet samtidig kreves både hos dem som skal fremme arbeidet, og – ikke minst – hos dem som skal bevilge penger til arbeidet. Den tidligere Kif-komiteen hadde mer enn nok å befatte seg med da det «bare» var kjønnsbalanse som stod på agendaen. Når de nå får enda mer å tenke på, må det i det minste følges opp av midler, slik at det fortsatt blir mulig å tenke både kjønnsbalanse og mangfold.