Av Aksel Kjær Vidnes, journalist i Forskerforum
Publisert 3. oktober 2011 kl. 09:25
Bør drapstruede forskere ofre sin egen sikkerhet for folkeopplysningens skyld?
I kjølvannet av 22. juli har trusler mot akademikere og forskere blitt aktualisert. Høyreekstreme miljøer er gått etter i sine internettbaserte sømmer. Av det som har blitt presentert i norsk offentlighet, er det lite hyggelig lesning for norsk akademia. På Høyden, nettavisen ved Universitetet i Bergen, fant frem til en «svarteliste» på nettsiden Korsfarer.no der blant andre Midtøsten- og kjønnsforsker Randi Gressgård var oppført. På listen ramses det opp «personer som er for innvandring og islamisering», gjerne politikere og forskere. Videre rapporterte avisen at en rekke forskere innen feltene islam, multikulturalisme, minoriteter, kjønnsforskning og klima ved Universitetet i Bergen har mottatt trusler. De fleste tilfellene det er snakk om, omtales som «ubehageligheter», men det rapporteres også om drapstrusler. Flere forteller at de ikke vil uttale seg i mediene. Presset blir for stort.
Høyden av «ubehageligheter» er kanskje nådd for dem som blir nevnt i manifestet til terroristen Anders Behring Breivik. Han ramser opp politikere, organisasjonsledere, professorer og vitenskapelig ansatte, forfattere, journalister og redaktører som hovedbestanddelene i gruppene av svikere.
Blant dem som er hyppig nevnt ved navn i manifestet, er professor Thomas Hylland Eriksen. Eriksen beskriver selv ubehaget ved å bli referert i sammenheng med Breiviks begrunnelse for sine handlinger. I en kronikk i Aftenposten forteller Eriksen at den hetsen han tidligere anså som harmløs sjikane, plutselig fikk en ny dimensjon.
Trusler mot akademikere er ikke et 22. juli-fenomen. Det har eksistert lenge før, og vil eksistere i all overskuelig fremtid. Sist Forskerforum skrev stort om temaet, var i 2006, da vi intervjuet Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo. Hun ble spurt om hun noen gang hadde blitt truet på livet:
– Ja. Det finnes noen meget aggressive kristne fundamentalister som ikke går av veien for noe som helst. Hver gang jeg uttaler meg i mediene om det som faktisk er jobben min, så strømmer reaksjonene umiddelbart inn. De kommer på e-post, mobiltelefon, privattelefon, i postkassen, på jobben og på gata. Jeg opplever alt fra grov utskjelling og beskyldninger om antisemittisme og rasisme til nitide bibelske beskrivelser av hvordan det vil gå med meg når jeg brenner i helvete.
Vi kan ikke undervurdere hvor alvorlige slike trusler er. Ikke nødvendigvis fordi vi tror noen vil sette dem ut i livet, men fordi de rammer forskernes liv, hverdag og psyke. Det er selvsagt derfor truslene fremmes, for å sette forskerne ut av spill. De skal drapstrues til stillhet, ikke nødvendigvis til døde.
Spørsmålet er hvordan vi skal reagere på truslene. Det er all grunn til å ta alle former for trusler alvorlig, ikke minst trusler som er ment å rokke ved det offentlige ordskiftet og den opplyste offentlighetens fundament: forskningsbasert kunnskap. Ikke minst er dette viktig i lys av hendelsene 22. juli. Den største trusselen mot ekstremistiske holdninger er nettopp forskningen og de som utfører den. De står i en særposisjon i det norske samfunnet til å frembringe korrekt kunnskap, fakta, analyse og ny innsikt i de miljøer og tankeunivers som står i opposisjon til det demokratiske og opplyste samfunnet. Det er de som kan bringe analyse og innsikt, som er de farligste motstandere av ekstremistene, fordi de har evne og mulighet til å forvitre ekstremismens eksistensgrunnlag: fastlåste konklusjoner og feilaktig informasjon.
En som erkjenner dette, er seniorforsker Lars Østby i Statistisk sentralbyrå. Han forteller til Frifagbevegelse.no at han har bidratt mindre aktivt i det offentlige ordskiftet om innvandring fordi han har mottatt drapstrusler. – Når troen på et muslimsk flertall er så utbredt, har ikke vi vært flinke nok til å komme med fakta, sier Østby, som også forteller at han vil delta mer etter 22. juli. Han ser at han kan utgjøre en forskjell.
Konsekvensene av trusler mot norske og internasjonale forskere er alvorlige. Forskerne ved Universitetet i Bergen er ikke alene om å la seg stilne av truslene. Påkjenningen blir for mange for stor, med de følger at et menneske som har investert store deler av livet på å bygge opp kunnskap, slutter å dele den med omverdenen. Det er uholdbart.
Men all den tid trusler ikke anmeldes, politiet uansett ikke kan gjøre noe og ekstremister opererer anonymt og skjult, kan vi heller ikke forvente at truslene vil stilne. Forskere som trues og lar seg true, bør derfor se seg om etter andre løsninger. Thomas Hylland Eriksen svarer ganske enkelt på spørsmålet om han bør slutte å uttrykke sine synspunkter av hensyn til egen sikkerhet: «Nei.»
Det er et tungt offer for en person å bære – sin egen sikkerhet. Men alternativet er at samfunnet må ta konsekvensene i stedet. Truslene er ment for å true til stillhet. Bedre alternativ enn å la seg kneble er å vise mot, stahet og fandenivoldsk motstandskraft ved å fortsette å bidra til opplysningen i samfunnets mest grumsete farvann. Den største trusselen mot ekstremistiske holdninger er å bryte stillheten.
