Publisert 11. november 2022 kl. 10:37
Fast ansatte forskere med ekstern finansiering ved norske universiteter og høgskoler er i en utsatt posisjon. De kan få forskningsmidler for en tidsbegrenset periode. Når pengene er brukt opp risikerer de oppsigelse, på tross av de er fast ansatt.
− Systemet med ekstern finansiering skaper en del utfordringer, og de som har disse stillingene betraktelig mer utsatt enn andre med statlige stillinger, sier Stig Eidissen.
Han har doktorgrad i juss og arbeider til daglig som advokat i kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS. Arbeidsrett er et av spesialfeltene hans. Eidissen har tidligere vært seniorrådgiver i organisasjonsavdelingen ved UiT – Norges arktiske universitet.
Situasjonen for eksternt finansierte forskere er en stor utfordring. Både ansatte og arbeidsgivere kan ha interesse av finne praktiske løsninger, sier Eidissen, men legger til at jussen på dette punktet ikke er helt klar.
− Usikkerheten som ligger i en eksternt finansiert stilling er en kjent utfordring når det gjelder å rekruttere og holde på kompetanse. Hvis et universitet eller en høgskole ønsker å ivareta arbeidstagere som risikerer oppsigelse fra fast stilling, så er ikke statsansatteloven helt tydelig på dette punktet, sier han.
Eidissen sier at arbeidsgiverne har flere muligheter om de vil hjelpe forskerne i denne gruppa. Et alternativ er å tilby forskerne ekstra midler for å bygge kompetanse innen undervisning.
Institusjonene kan da ta av egne penger og lønne forskerne i stedet for å leie inn eksterne undervisere. Hensikten er at forskerne kan stå bedre rustet − når den eksternt finansierte prosjektperioden er over − til å søke på andre stillinger ved samme institusjon.
− Dette kan være nyttig for kompetansebygging både for den ansatte og for arbeidsgiveren, sier Eidissen.
Det som kan holde arbeidsgiverne tilbake, er at andre regler vil tre i kraft om den ansatte ikke lenger kan regnes som eksternt finansiert. Den ansatte har da krav på samme stillingsvern som andre ansatte med ordinær finansiering.
Det er her jussen kommer inn i bildet. Eidissen har undersøkt hva som i praksis menes med «eksternt finansiert,» og når den ansatte ikke lenger kan regnes i denne gruppa. Han baserer seg blant annet på hva domstolene har sagt og en tidligere uttalelse fra det daværende Planleggings- og samordningsdepartementet.
«Etter mitt skjønn bør en generell policy med interne tillegg på inntil 10-15 prosent av stillingen, begrunnet i interessen til de ansatte, være akseptabelt. Det er ikke utelukket at det kan aksepteres noe større interne tillegg enn dette også,» skriver Eidissen i en artikkel i tidsskriftet «Arbeidsrett».
Det innebærer at om institusjonen likevel til slutt ikke finner andre løsninger enn å gå til oppsigelse med begrunnelse i at den eksterne finansieringen er slutt, så vil den fortsatt ha mulighet til det etter dagens regelverk.
Eidissen har også sett på hva jussen sier om forlenget ansettelse, som også kan kalles mellomfinansiering eller brofinansiering.
Det går ikke an å sette en presis grense, konkluderer Eidissen, men mener at en forlengelse av engasjementet på 8-9 måneder etter at den eksterne finansiering har tatt slutt, kan være akseptabelt.
Forutsetningen er god dialog mellom den ansatte og arbeidsgiver, og at det informeres god tid i forveien.
Eidissen sier både den ansatte og arbeidsgiver kan ha felles interesse av å ha noe ekstra tid, for eksempel for å se an hva utfallet blir på nye prosjektsøknader.
«Jo lenger tid den statlige virksomheten kan bruke til å lete etter alternative løsninger, jo større er sjansen for å unngå oppsigelse. Samtidig er det grenser for hvor lenge virksomheten kan avvente oppsigelse,» skriver Eidissen i sin artikkel.
Et forlenget engasjement skal være begrunnet i den ansatte interesser, understreker han. Om målet først og fremst er å dekke institusjonens løpende behov for arbeidskraft, blir vurderingen annerledes.
Eidissen peker på at det lenge har vært et ønske om å redusere antall midlertidig ansatte ved universitetene. Oppmerksomheten har ligget på de som ikke er fast ansatte. Inntil nylig har det ikke vært fokusert på situasjonen til fast ansatte med ekstern finansiering.
I tida fra Eidissen sendte inn artikkelen til tidsskriftet, til den nylig ble publisert, har temaet blitt mye mer aktuelt.
− Da jeg gjorde hovedarbeidet med denne artikkelen i fjor høst var det lite snakk om fast ansatte på ekstern finansiering. Nå har det vært flere medieoppslag, sier advokaten.
Forskerforum har skrevet flere artikler om fast ansatte på ekstern finansiering som får varsel om oppsigelse. Ikke minst har seniorforsker Ingrid Eftedal ved NTNU, som selv har vært forsker med ekstern finansering, bidratt til at saken kom på dagsordenen.
Eidissen liker imidlertid ikke uttrykket «midlertidig fast ansatte,» og mener det er misvisende å bruke dette om fast ansatte på ekstern finansiering.
− De er formelt og reelt fast ansatte, og har flere rettigheter som midlertidig ansatte ikke har, understreker han.
Det er ikke bare forskeren som står i fare for å miste jobben som er taperen, påpeker Eidissen. Universiteter og høgskoler kan også tape på at de blir mindre attraktive som arbeidsgivere når de ikke kan tilby forutsigbarhet selv i faste stillinger. Men utfordringen er den usikre finansieringen.
− Så lenge du har et system med stor grad av ekstern finansiering i sektoren så er det vanskelig å se hvordan usikkerheten knyttet til ansettelsesforholdene kan unngås, sier han.
Løsningen innenfor dagens rammer kan være å bruke de mulighetene finnes, i tillegg til å informere best mulig.
Eidissen legger til at man også kunne tenkt seg en helt annen tilnærming, som tar høyde for variasjoner i tilgang på ekstern finansiering ved universiteter og høgskoler.
− Da ville man si at oppturer og nedturer i ekstern finansiering er en del av den løpende driften, og håndtere bredere nedbemanningsprosesser ved behov. Så langt virker det ikke å være noen diskusjon rundt et slikt alternativ, sier han.
