Av Julia Loge
Publisert 4. mars 2024 kl. 08:44
Universitetet i Oslos bioantropologiske samling er en av Europas største samlinger med hodeskaller og skjeletter fra steinalderen fram til vår tid. Men hvis noen ønsker å forske på samlingen, møtes de nå av et stengt-skilt.
«MERK: For vinteren 2023 og vårsemesteret i 2024 er det dessverre ikke kapasitet til å behandle forskningshenvendelser» står det på nettsiden til det som før het De Schreinerske Samlinger, eller Schreiner-samlingen.
Den bioantropologiske samlingen ble opprettet i 1828. Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var forskere opptatt av å sammenligne skjeletter fra ulike folk, og samlet aktivt inn kranier fra graver både i Norge og resten av verden. I dag har samlingen «rundt 8000 katalogoppføringer av levninger». En katalogoppføring kan være en hodeskalle, hele eller deler av et skjelett eller levninger fra flere personer samlet på ett sted. De eldste er 4600 år gamle, men mange er fra 1800-tallet.
UiO mottok lik fra Oslos tukthus og arkeologiske funn fra alle landsdeler til samlingen. Noen levninger er også hentet direkte fra gravplasser. I samlingen er det rundt 1000 samiske levninger, som forvaltes i samarbeid med Sametinget.
Forskerforum har nylig skrevet om hvordan zoologen Ørjan Olsen snek seg inn i maorigraver på New Zealand og hentet hjem 41 av de rundt 500 kraniene og mumiene fra andre land som ligger i samlingen.
I mange år ble samlingen forvaltet av medisinprofessor Per Holck, som nå er emeritus. Inntil nylig har UiO i ett og et halvt år hatt en egen magasinforvalter på fulltid, Julia Kotthaus, som har bistått forskere med å finne fram i samlingens arkiver. Men hennes kontrakt gikk ut 31. januar.
Det er UiOs Institutt for biomedisin forvalter samlingen. De opplyser at magasinforvalteren er erstattet av en administrativt ansatt i 20 prosent og 5 prosent av stillingen til en faglig leder ved instituttet.
Nå er flere parter i forskningsmiljøet bekymret for tilgangen. Samlingen var allerede svært lukket: offentligheten og pressen får ikke tilgang. Forskere må få en vurdering fra Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, og dokumentere relevant utdanning, før de kan søke instituttet om tilgang. Men nå er også den døren stengt.
Under pandemien sank antallet søknader om å forske på dette materialet, men det kan ta seg opp igjen. For eksempel jobber museet Te Papa på New Zealand med å be om å få tilbakeført maoriskallene til New Zealand etter et omfattende arkivsøk og dokumentasjon fra masterstudenten Anette Lindhom.
Dersom flere skulle ønske å følge Lindoms spor, og for eksempel undersøke Olsens eller Thor Heyerdahls materiale fra andre polynesiske øyer, vil de ikke få denne tilgangen nå.
Forskerforum har bedt om intervju med instituttleder Lene Frost Andersen, og fikk sende spørsmål på epost.
– Det er flere eksempler på at kunnskap om samlingen ikke har vært tilstrekkelig til å svare på henvendelser – Te Papa på New Zealand fikk ikke vite om maori-skaller da de kontaktet UiO og spurte etter slikt, og Knut Djupedal fikk først vite at dere ikke hadde mumier fra Chile da han kontaktet dere. Øker nå risikoen for at enda flere henvendelser svares feil ut?
– Materialet i samlingen er samlet inn av ulike innsamlere og har kommet inn i samlingen på ulike måter, blant annet via museene. For enkelte av levningene er det relativt tidkrevende å kontrollere innføringene i databasen og å kartlegge proveniens. Ved framtidige spørsmål vil det kunne være naturlig å koordinere svaret med Kulturhistorisk museum eller andre relevante enheter ved UiO, svarer kontorsjef Héla Soltani på epost.
UiO og Sametinget har en særskilt avtale om de samiske levningene. Seksjonssjef for Sametingets kulturarv Elin Rose Myrvoll, sier at de jobber med én sak om tilbakeføring og gjenbegraving om gangen, og nå er det levningene fra Gravholmen i Sør-Varanger som utredes.
– Vi synes ikke det er en ideell situasjon at det blir mye mindre kapasitet fra UiO sin side, sier Myrvoll til Forskerforum.
Samtidig skryter Myrvoll av samarbeidet de hadde med magasinforvalteren.
– Vi har vært veldig fornøyd med at det var en magasinforvalter der i 100 prosent. Det har sikret at folk som har henvendt seg har fått svar, og vi har hatt noen som har vært stabil og tilgjengelig for dialog.
Alle søknader om forskning på det samiske materialet går også via Sametinget, og det er ikke så mange av dem, men når den bioantropologiske samlingen er stengt, påvirker det også eventuell samisk forskning.
– Vi ønsker at det skal være kapasitet ved samlingen slik at både forskningshenvendelser og publikumshenvendelser kan svares ut, sier Myrvoll.
«Er det mulig å ivareta forvaltningsansvaret dere har for Sametinget med en så liten stillingsbrøk?» har Forskerforum spurt Institutt for medisinske basalfag.
Héla Soltani svarer «Samlingen har alltid hatt et sekretariat i 20% stilling som administrativ støtte til faglig leder og instituttledelsen. Stillingen som magasinforvalter er en midlertidig opprettet prosjektstilling knyttet til ekstraordinære oppgaver, som avsluttes i januar.»
Også Skjellettutvalget og de nasjonale forskningsetiske komiteene har uttrykt bekymring for endringene, og har sendt et felles brev «for å gi uttrykk for bekymringer angående forvaltningen av Bioantropologisk samling (tidligere De schreinerske samlinger) ved Institutt for medisinske basalfag (IMB), UiO»
Utvalgsleder Sean Dexter Denham mener det blir satt av for lite tid til å svare på henvendelser, bistå forskere som skal jobbe med materialet og håndtere tilbakeføringssaker. Han berømmer også Holck og Kotthaugs kjennskap til samlingen.
– De nye er sikkert smarte folk, men bakgrunnskunnskapen er vanskelig å gjenskape, sier Denham til Forskerforum.
Institutt for medisinske basalfag deler ikke denne bekymringen.
«På generelt grunnlag har vi gode rutiner som sikrer kompetanseoverføring når ansatte slutter. Fra 1. januar 2024 er det en person i rollen som sekretariat for samlingen. Vedkommende har overlapp med prosjektstillingen/magasinforvalter i hele januar av hensyn til opplæring», står det i svaret fra Héla Soltani.
