Uriktig om kjønnsbalanse
LUKK

Uriktig om kjønnsbalanse

Av Svein Sundby, dr. philos.

Publisert 11. januar 2018 kl. 13:15

Det er uriktig at andelen av kvinner i akademiske toppstillinger er bemerkelsesverdig lav, skriver Svein Sundby, som opprettholder kritikken av Forskningsrådets Balanse-program.

Svar til direktør John-Arne Røttingen og professor Knut Liestøl om likestillingsprogrammet Balanse: 

I mitt innlegg i Forskerforum 30. november 2017 kritiserer jeg

Svein Sundby

Forskningsrådets programplan for Balanse om likestilling i høyskole-, universitets- og instituttsektoren der det hevdes at: «Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder likestilling, men allikevel er andelen kvinner i akademiske toppstillinger bemerkelsesverdig lav».

Ser bort fra utviklingen

Min sentrale kritikk av denne påstanden i Balanses programplan er at forholdet mellom kvinner og menn i akademiske toppstillinger (professor og forsker 1183) i dagens situasjon tvert imot avspeiler svært godt forholdet mellom kvinner og menn på det tidspunktet da dagens forskere i toppstillinger fullførte sine doktorgrader, og følgelig konkluderer jeg med at det er uriktig å hevde at andelen av kvinner i akademiske toppstillinger er bemerkelsesverdig lav. Tallmaterialet for denne slutningen ligger åpent tilgjengelig i Balanse-programmets egen prosjektrapport «Farefull ferd mot toppen» som tar for seg forholdene i Bergensmiljøet. I denne rapporten vises det til tabell/figur (Tabell 3.1 på side 55) fra NIFU som dokumenterer økningen i andelen av doktorgrader for kvinner i Norge fra 1980 til og med 2014. Men forfatterne av rapporten ser bort fra denne utviklingen og trekker feil konklusjon av sitt materiale. Uavhengig av mine kommentarer har professor Silje Bringsrud Fekjær påpekt samme feilen i en annen av Balanseprogrammets prosjekter i Forskerforum 30. november 2017. 

Balanse-programmet feiler

Forståelse av den demografiske utviklingen for populasjonen av forskere er en grunnleggende forutsetning for å kunne vurdere noe som helst om rekruttering til toppstillinger i akademia. Det er samme matematikken (populasjonsdynamikk) som ligger til grunn for at mine kolleger her på Havforskningsinstituttet med ganske stor nøyaktighet kan beregne populasjonene av voksen torsk og sild framover i tid uavhengig endringene i rekrutteringen av nye årsklasser av fisk. Det er her, på populasjonsdynamikken, at både programplanen og rapportene i Balanse-programmet feiler.

Grunnleggende problematisk

Allikevel, i Forskerforum 4. januar 2018 fastholder direktør John-Arne Røttingen i Forskningsrådet og styreleder for Balanse-programmet, professor Knut Liestøl, påstanden i programplanen om at andelen av kvinner i akademiske toppstillinger er bemerkelsesverdig lav. Det er grunnleggende problematisk at programstyret (ved Røttingen og Liestøl) på den ene siden og jeg selv på den andre siden kommer fram til så ulike konklusjoner ut i fra det samme datamateriale.

Røttingen og Liestøl trekker også fram i sitt innlegg andre momenter, slik som overgangen fra doktorgrad til postdoktor, som synes å indikere at kvinnene her faller fra i større grad enn mannlige doktorander. Det er helt klart mange andre interessante problemstillinger å diskutere om likestilling i akademia. Det har derimot ikke vært mitt anliggende i denne saken, kun feiltolkningen av forholdet mellom forskerrekrutter og forskere i toppstillinger.