Av Aasne Jordheim
Publisert 27. oktober 2022 kl. 15:36
Hvorfor i all verden begynner man å samle på musefeller? Det finnes visstnok en internasjonal samlerforening med 1200 medlemmer, men der driver man med feller generelt, så det kan ikke være mange i verden å dele en slik hobby med. Gunnar H. Gundersen, forfatter av Alt om musefeller, forteller om en fascinasjon ved hverdagsgjenstander som er «produsert i store opplag, er rimelige i innkjøp og kommer gjerne i mange ulike varianter». Slike objekter gis liten oppmerksomhet, sier han, og fordi han har kunnskap om design, han er professor i produktdesign ved Oslomet, kan man skjønne at det kan være interessant å kartlegge og sammenligne et objekts ulike utforminger og løsninger.
Museumsforlaget, 2022
136 sider
Veil. pris: kr 390
Alt om musefeller er en gjennomgang av de hittil mulige løsningene for en musefelle. Gundersen har funnet ut at det er tolv ulike prinsipper i sving, og gjennom en mengde bilder tas leseren med inn i beskrivelsene av typer som smekkfelle – som er den vi kjenner best, særlig på grunn av den norske varianten Rapp – rusefelle og hengefelle (ja, den er ikke mye trivelig). Han skaper en systematikk, med andre ord, og det er denne som legger et viktig grunnlag for hobbyen (som også har resultert i et par vitenskapelige artikler): «Samtidig har jeg ønsket at det skulle dukke opp feller som er så ulike de jeg har, at det kan utgjøre et nytt prinsipp.»
OK, så det å samle på musefeller kan være spennende. Men hva med leseren? Boka er for alle som plages av mus, står det på baksiden. Har forfatteren et fristende åte å lokke oss inn med? Og da må vi ikke glemme at det bakom enhver musefelle ligger en utspekulert plan (ut fra tolv prinsipper) om å kvitte seg med et dyr som absolutt kan være til plage, og som dessuten går rundt med en veldig frekk hale, men som like fullt har livets rett. Er forresten alle disse innretningene lovlige?
Jeg må innrømme at jeg synes dette er en kuriøs bok. Den er lett å lese, det er mange opplysende bilder, og det går an å følge forfatterens tanke om at en musefelle består av mange lag med informasjon, som «kan speile både kulturforskjeller og samfunnsutvikling». Men analysene er det så som så med. Beskrivelsen av musefellene er god, men det er ingen referanse til kulturkunnskap eller teori om hva et tilvirket produkt er; det vi får, er fakta blandet med privat synsing («Jeg har gjort meg noen tanker om …»). Den eneste virkelige interessante observasjonen her – bortsett fra påstanden om at det ikke finnes jålete musefeller – er hvordan utviklingen av musefeller kan ses i sammenheng med endrede verdier. Og nei, alle musefeller er ikke lovlige (her hos oss).
Musa kan fanges, for så å bli sluppet ut et annet sted. Eller den kan drepes raskt. Men hvis det siste; hvordan løser man problemet med den døde kroppen? Her får vi en opplysende bildeserie, som viser utviklingen fra feller som innebærer nær kontakt med dyret (slagbøylen må pirkes opp), til nymotens musefeller som skjuler den døden man selv har stelt i stand. Da er det snakk om sterile, lukkede feller som kastes etter bruk. Hvilken forskjell fra de gamle og håndlagde variantene! Som midt oppi det utspekulerte jo har en sjarm, grunnet håndverket og det personlige preget (for eksempel loddfella – dunk!).
