DEBATT

- Arbeidsgiverne jobber med problematikken

Av Håkan Petersson, Avdelingsleder Fornminnevern, Arkeologisk museum

Publisert 17. desember 2013

Økte bevilgninger til forskning løser ikke krisen med midlertidige ansettelser i arkeologien, skriver Håkan Petersson ved Arkeologisk museum.

--arbeidsgiverne-jobber-med-problematikken


Håkan Petersson, fil.dr.
Avdelingsleder, Fornminnevern ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

Forskerforbundet har med sin underorganisasjon MAARK kritisert kulturminneforvaltningen for ansettelsesforholdene blant midlertidige ansatte innenfor prosjektvirksomheten.

Jeg er en av de første til å mene at vi har hatt for mye unødvendige korttidsansettelser innenfor universitetsmuseene, særlig under etterarbeidsfasen når feltundersøkelsene er avsluttet og mengden etterarbeid bør være klarlagt. På Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger arbeider vi målrettet med å tilstrebe lengre ansettelser ved å sette sammen prosjekter/feltarbeid slik at en får sammenhengende kontrakter. Prosjektansatte blir tildelt tid for etterarbeid snarest mulig og allerede når vi i felt kan se prosjektets potensial og omfang for å gi de ansatte en forutsigbar fremtid. Vi har som målsetting at ingen skal få en forlenging av kontrakt på mindre enn en måneds varighet, men dessverre kan det komme omstendigheter som gjør att vi ikke alltid klarer å få dette til. Vi prøver å planlegge slik at tilbud om forlenging kommer, i hvert fall på lengre kontrakter, minst en måned før den gjeldende kontrakten opphører. Vi bestreber å få til lengere kontrakter ut over ett år som da kan lyses ut etter særlig søknad med spesifikke faglige kvalitetskrav for å premiere vitenskapelig kompetanse. Den kritikk som går på at vi museer arbeider med ti-måneders-kontrakter med mellomliggende arbeidsledighet for å unngå fire-års-regelen, er ikke noe vi på Arkeologisk museum har som praksis.

Det kan ikke være arbeidsgivernes oppgave å ansette folk der de bor.

Som universitetsmuseum kan vi imidlertid kun ansette i henhold til hva vi faktisk har av prosjekttimer i porteføljen, selv om vi også kalkulerer utover dette ut ifra erfaringstall fra tidligere års undersøkelser. Det er nødvendig hvis vi ønsker å få så kvalifiserte arkeologer som mulig til å søke stillinger.

Vi prøver også å få til en projektform med teamwork. Dette for å engasjere alle deltakende arkeologer, dra nytte av den kompetansen disse har, samt gi utviklingsmuligheter for ansatte arkeologer så de kan opparbeide ny kompetanse innenfor forskjellige deler av prosjektarbeid. Vi prøver også å fordele ansvaret innenfor prosjektene slik at den enkelte kan arbeide selvstendig med oppgaven gjennom hele prosessen fra utgraving til etterarbeid. Motiveringen er å utvikle kompetansen til personalet og fordele oppgavene på flere personer, slik at flere får muligheter til etterarbeid og dermed lengre kontrakter.

Spørsmålet er imidlertid hvor stor etterspørsel det er etter faste kontrakter, rundt om i landet. Visstnok får Arkeologisk museum tilstrekkelig med kvalifiserte søkere, men det er ingen stor mengde med søknader, slik vi gjerne ser i andre bransjer. Denne tendensen ser vi også ved tilbudene om faste ansettelser som prosjektleder. Ved forrige utlysning av fast prosjektlederstilling fikk vi ti søkere og gangen før det fikk vi seks, hvorav to var interne, én var fra utlandet og resten var fra fylkeskommunen tvers over gaten. Det er nesten verre med stipendiatstillinger, siden doktorgrad sannsynlig vil være en forutsetting for og få en fast vitenskapelig stilling på universitetsmuseene i fremtiden. De to stipendiatstillingene vi har lyst ut, har vært annonsert i flere omganger og likevel kun med et fåtall søkere før de ble tildelt.

Det ser altså ut til at de av MAARKs medlemmer som er uten jobb, er svært uvillige til å flytte fra der de bor for å få en lengre kontrakt eller en fast jobb. Men det kan ikke være arbeidsgivernes oppgave å ansette folk der de bor. Da skulle en majoritet av ansettelsene skje i Oslo og til dels ved de andre lærerstedene som har arkeologisk utdanning, mens jobbene i mange tilfeller finnes i andre byer rundt om i landet. Jeg mener at det ikke er noe usedvanlig i dag at man må flytte, alternativt pendle, hvis man vil ha en jobb. Det skjer i alle bransjer. Hele familier flytter. Familie er ellers et vanlig argument innenfor arkeologien for å forklare hvorfor en ikke kan flytte.

På Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger tar vi også vårt ledelsesansvar og følger de regler som finnes på arbeidsmarked. Det har medført at vi ved to tilfeller har hatt folk som faller inn under fireårsregelen. Det er ikke en optimal måte å rekruttere personal på, men vi tar vårt samfunnsansvar og gir dem tilbud om fast ansettelse. Det gjør at vi på mindre enn to år kommer til å ha i hvert fall fire fast ansatte personer innenfor arbeid med forvaltningsundersøkelser. I relasjon til antall fast ansatte i vitenskapelig stilling, tilsvarer dette cirka 30 prosent av de ansatte innenfor Avdeling for fornminner. Dertil har vi utlyst en fast prosjektlederstilling, siden prosjektet varer lengere enn fire år, og, mener vi, har en moralsk forpliktelse til å tilby en fast stilling.

Midlertidighet er et problem for alle involverte.

MAARK beskriver en situasjon hvor det i gjennomsnitt tar fem-seks år for de midlertidige å få en fast ansettelse. Imidlertid kreves det at man opparbeider en bred erfaring innenfor forvaltingsarkeologi for å kunne fungere som prosjektleder for ulike prosjekter år til år. Den kompetansen er nødvendig å ha som fast ansatt, slik at man klarer å utføre ulike arbeidsoppgaver, og kan gjennomføre prosjekter fra ulike arkeologiske perioder og på forskjellige objektstyper. Det tar tid å opparbeide en slik erfaring som ikke nødvendigvis kommer fra universitetsutdannelsen. Man kan selvsagt mene at dette er arbeidsgivernes ansvar å få til innenfor faste stillinger. I så fall må hele systemet med finansiering av forvaltingsundersøkelser revideres siden det ikke er konstruert slik i dag. Dette er ikke museenes skyld, men politikernes.

MAARK beskriver også en situasjon hvor de midlertidige har en dårligere lønnsutvikling enn de fast ansatte. Jeg tviler ikke på MAARKs statistikk. Jeg kan imidlertid konstatere at prosjektansatte på Arkeologisk museum i dag, uansett kategori av ansettelse, har i gjennomsnitt et høyere lønnsnivå enn mange sammenlignbare grupper av museumsansatte. Dette skyldes i noe grad arbeidsmarked, dvs. at vi konkurrer med andre arbeidsgivere om kvalifisert prosjektpersonal. Det kan imidlertid også forklares med, og det er et viktig aspekt, at museet mener prosjektansatte bør ha en viss kompensasjon for usikkerheten et slikt arbeidsforhold representerer.

Kritikken går også på at de midlertidig ansatte går glipp av kompetanseheving og ikke føler seg delaktige på arbeidsplassen. Det er vel i og for seg ikke usedvanlig at man ikke føler seg delaktig eller kommer inn i kollegiet hvis man arbeider en kortere periode på en arbeidsplass, og med mange kortere ansettelser forsterkes dette problemet. Har en i tillegg arbeidssted (i felt) langt fra museet og bor på arbeidsstedet, kan man ikke tilbys samme muligheter til å delta på personalmøter, ukeseminarier, og lignende. Men dette gjelder alle som er i felt og bor på stedet. Det har ikke kun med ansettelsesforhold å gjøre, men er mer av praktiske årsaker.

Jeg er imidlertid uenig i at vi som arbeidsgiver ikke forholder oss til alles behov for kompetanseheving. På Arkeologisk museum har vi en ordning med å fordele forskningstid, penger til analyser og kompetanseutvikling igjennom en intern søknadsprosess. Nå for tiden har alle ansatte med en varighet utover det aktuelle året rett til å søke forskningstid og analysemidler, og alle ansatte kan søke om kompetansemidler. Vi prøver også å få til kompetanseheving gjennom forelesninger og studieturer i prosjektene for de prosjektansatte. Alle arkeologer som er inne på museet under etterarbeid har rett til å delta i de forelesninger og seminarier som arrangeres på museet. Som eksempel sendte vi i år fire personer på det årlige Norske arkeologmøtet (NAM) som denne gang var i Tromsø. To av disse var ansatte på midlertidige kontrakter. En av dem fikk penger fra kompetansemidlene for å delta, mens den andre var finansiert fra budsjettmidler. Nylig har vi hatt en workshop/kurs i flintteknologi i tre dager hvor de kontraktansatte fikk mulighet til å delta.

Midlertidighet er et problem for alle involverte. For arbeidsgiver medfører det mye administrasjon gjennom konstante nyansettelser av folk og dermed kontinuerlig behov for opplæring av nye ansatte. Dette koster penger. Mye av kunnskapen innenfor forvaltningsarkeologien sitter nettopp i personalet og i mulighetene til å få kontinuitet innenfor et kunnskapsfelt, erfaring med regionale forutsetninger, perioder eller lignende, noe en opparbeider gjennom flere år med erfaring. Dette er vesentlige faktorer for en kunnskapsvirksomhet.

Vi har ikke råd til å ta feil.

Problematikken ligger i at museene må ha oppdrag som kan finansiere prosjektansettelser med eksterne midler. Vi må således være noenlunde sikre på at vi har den mengde prosjekter år etter år, og at de ansatte har den kompetanse som kreves for å gi lange kontrakter eller fast ansettelse. Vi har ikke råd til å ta feil. Det kan få alvorlige konsekvenser for museenes økonomi. Vi har heller ikke en så stor oppdragsmengde at alle arkeologer som arbeider i felt kan ansattes over vinterhalvåret med etterarbeid og rapportskriving. En forutsetning for dette er at etterarbeidsdelen i prosjektene, som i dag ligger på omtrent 30-50 prosent av felttiden, øker i relasjon til felttiden. Et alternativ er selvfølgelig å øke tildeling av forskningsressurser til museene. Det kunne da rette opp ubalansen mellom resurser til forvaltningsundersøkelser finansiert av tiltakshaver og resurser til forskning på innhentet materiale finansiert av kunnskapsdepartementet. Flere kunne få faste stillinger innenfor forvaltning med forskning. Jeg ser med interesse at Forskerforbundet i sine kommentarer til statsbudsjettet for 2014 ønsker en slik økning av forskningsressursene. Spørsmålet er kun hvordan de da kommer til å bli fordelt mellom forskjellige personalkategorier og hvordan det bidrar til en økt fast ansettelse innenfor forvaltningsundersøkelsene.

Samtidig finnes det egentlig ikke noen egenverdi med forvaltingsundersøkelser. De skal være forskningsinitierte og ivareta vitenskapelig materiale for forskning. De skal ikke primært være et arbeidsmarked for arkeologer per se. Det vi har behov for er å få en bedre balanse mellom forvaltning og forskning, og ansettelser i vitenskapelige stillinger. Her er det mange ulike løsninger, men det forutsetter politisk vilje. En utvikling med et konsekvent og eskalerende ansettelsesmønster, med mer teknisk-administrativt personal som fullt ut skal finansieres innenfor eksterne midler i forvaltning, er ikke noen løsning på de strukturelle problemer som finnes i dag. Sannsynligvis har også universitetene innvendinger imot en slik utvikling, da de ikke ønsker at andelen teknisk-administrativt personal øker, sammenlignet med tallet på vitenskapelige stillinger. Museene forventes å være en del av universitetene og ha en høy grad av forskningsarbeid i sin virksomhet, noe vi også sliter med å få til.

Mer penger til forskning er imidlertid kun én side av mynten. Det er mange svært gode prosjektarkeologer i dag som ikke har kvalifikasjonene som kreves for en vitenskapelig stilling. Den viktigeste mangelen er doktorgrad, samt at det produseres for få vitenskapelige publikasjoner. Det er derfor ikke nok med økte bevilgninger til forskning for å løse krisen med midlertidigheten. Forvaltningsarkeologene må også skaffe seg den nødvendige meritteringen og kompetansen som kreves. En måte er at de søker de stipendiatstillinger som lyses ut og dermed investerer i det som kreves for å bli en aktuell kandidat til en vitenskapelig stilling. Innenfor arkeologien i dag er det derfor nødvendig å investere egen tid i å produsere artikler for å få publiseringsmeritter. Du kan ikke forvente at noen annen skal finansiere dette så lenge du ikke er ansatt i en vitenskapelig stilling, og for å nå dit må du være beredt til selv å investere i din egen karriere. 

 

Håkan Petersson, fil.dr.
Avdelingsleder Fornminnevern
Arkeologisk museum
Universitetet i Stavanger