Publisert 18. august 2021 kl. 08:36
– Forskerstillingen har vært viktig for mitt fagmiljø, sier Christine Myrvang, professor i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI.
Hun har i mange år vært fast tilsatt i en ren forskerstilling ved BI. Der har hun vært del av et forskningssenter som har tatt på seg eksternfinansierte historieprosjekter for næringslivet, som Kongsberggruppens historie, Storebrands historie og om dagligvareaktøren Joh. Johannson.
Forskerforum har tidligere skrevet om hvordan ansatte i faste forskerstillinger risikerer å bli sagt opp når det er slutt på de eksterne prosjektmidlene. Derfor karakteriserer Akademiet for yngre forskere denne gruppen ansatte som «En gruppe som ofte er fast ansatt på papiret, men i praksis er midlertidige.» Dette har imidlertid ikke vært et problem ved BI.
– Siden det ikke var knyttet andre oppgaver til disse stillingene, var det en forutsetning at det var oppdrag som kom inn, men at det i noen faser var nødvendig at BI også gikk inn med midler på grunn av manglende oppdrag, mens det ble arbeidet med prosjektsøknader, forklarer prorektor ved BI Hilde Bjørnland til Forskerforum i en e-post.
Likevel har BI valgt å fase ut hele stillingstypen. Dette frykter Myrvang kan få konsekvenser for det næringslivshistoriske miljøet ved BI. Hun mener historisk oppdragsforskning for næringslivet blir vanskelig å gjennomføre uten eksternfinansierte forskere, som kan jobbe med prosjekter på fulltid.
– Vi har hatt store bedriftshistoriske prosjekter. Dette er prosjekter som ikke blir finansiert av Forskningsrådet, men av næringslivet selv. Da har forskerstillingen vært sentral og gitt stor fleksibilitet. For BIs del, så tror jeg at det gir færre muligheter for historiske prosjekter, som vi har hatt i flere tiår nå, sier hun.
Myrvang forteller om et forskningsmiljø som har bygget seg opp over 30 år. Noen prosjekter har de initiert selv, men de har også fått henvendelser fra bedrifter som ønsker historieverk til jubileer.
– Ekspertisen vi har fått er viktig. Vi har vært nøye på å ha ordentlige kontrakter for å sikre akademisk frihet og publiseringsplikt. Selv om det er bedriftene som finansierer, er det vi som forskere som bestemmer hva som skal stå i bøkene. Det har vært et kvalitetstegn, sier hun og forklarer:
– Vi konkurrerer ofte med forfattere eller journalister, som ikke nødvendigvis er forskere eller historikere. Vårt kjennetegn er at vi representerer et profesjonelt miljø med solid historiefaglig bakgrunn. BI har mye erfaring med å jobbe med bedriftshistoriske arkiv.
– Endrer dette seg nå?
– Man kan kjøpe seg fri, og samarbeide med forskere ved andre institusjoner, men jeg tror det blir mer kinkig. Dette har vært store prosjekter, som forskere har jobbet med 100 prosent, og som ofte skal ut til et jubileum. Det er usannsynlig at mange BI-forskere kan kjøpe seg fri for å holde på med et stort prosjekt samtidig.
Hun tror utfasingen av forskerstillingen kan føre til at det historiske miljøet ved BI vil stå svakere i konkurransen om forskningsprosjekter bestilt av næringslivet.
– Det er ikke sånn at næringslivshistoriske forskningsmiljøer forsvinner. Disse prosjektene kan ivaretas andre steder. Men jeg mener det er en svekkelse av historiemiljøet ved BI å kutte ut denne stillingskategorien, fortsetter hun.
Prorektor ved BI Hilde Bjørnland bekrefter at forskerstillingen har blitt utfaset gradvis. De siste overgangene kom rundt årsskiftet 2019/2020. Siden da har BI kun rekruttert ansatte til faste vitenskapelig stillinger, som førsteamanuenser og professorer. I motsetning til forskerstillinger, der man kun skal forske, skal førsteamanuenser og professorer både undervise og forske.
– BI har tradisjonelt hatt veldig få rene forskerstillinger. For 15 år siden hadde vi cirka ti faglige i rene forskerstillinger. Siden den gang har de fleste enten gått av, for eksempel med pensjon, eller søkt seg over i andre vitenskapelig stillinger på BI, som professor eller førsteamanuensis. Det har derfor vært en naturlig utfasing, skriver hun.
Et av motivene for utfasingen er et behov for flere undervisere, skriver Bjørnland videre.
– BI har ønsket å legge til rette for at forskningen også kan komme studentene til gode, ved at alle våre faglige også leverer noe undervisning. BI har ikke noe mål om å skulle rekruttere til faste rene forskerstillinger, men til faste vitenskapelig stillinger som har både forsknings- og undervisningsforpliktelser, sier hun.
De som fortsatt var tilsatt i rene forskerstillinger fikk derfor tilbud om stillinger som professor eller førsteamanuensis. Ifølge Bjørnland dreide dette seg om kun fem til ti ansatte.
– Etter en fase med nedgang i eksterne finansieringskilder for oppdragsforskning til næringslivet, samt behov for undervisningskapasitet grunnet naturlig avgang over tid, valgte BI å tilby de som var igjen i rene forskerstillinger ordinere vitenskapelige stillinger på bakgrunn av kompetansevurderinger, skriver Bjørnland.
Fra 1. januar 2020 hadde derfor ikke Christine Myrvang lenger tittelen forsker I, fra da var hun professor.
–Vi fikk individuelle tilbud om overgang til faste, kombinerte stillinger. Individuelt sett er dette bra. BI har behandlet oss realt. Det er fint for de ansatte å ha egen forskningstid, og ikke skulle gå fra oppdrag til oppdrag. Samtidig er det noen uheldige sider ved det. Det var aldri noen prinsipiell diskusjon om hva det har å si for vårt fagfelt, sier Myrvang.
Prorektor Bjørnland svarer at eksternfinansiert forskning fortsatt er ønskelig. Dessuten trenger de historieforskerne til å undervise, sier hun.
– Det er et poeng fra BIs side at all forskning skal være relevant med hensyn til å oppfylle institusjonens strategiske forskningsambisjoner. Alle eksternfinansierte bidrag av en viss størrelse er velkommen til å skulle inngå i en slik satsning. Det er også et viktig at forskningen skal kunne omsettes i BIs undervisning. Her er det historiske miljøet viktig. BI har et ansvar for at våre studenter blir eksponert for historisk økonomiske problemstillinger gjennom undervisning, sier Bjørnland.
Den største forskjellen etter at hun ble professor, beskriver Christine Myrvang slik:
– Først og fremst har jeg begynt å undervise. I tillegg har jeg fri forskningstid, i stedet for å gå på eksternt finansierte prosjekter. Det er attraktivt, sier hun og fortsetter:
– Men når det gjelder undervisning, så utdanner ikke BI historikere. Vi må inngå i BIs ordinære undervisning. Det finnes noen historiske kurs, men det er begrenset hvor mye historikerne får innpass i undervisningen med sin ekspertise. Da risikerer man å undervise i det som ikke er kjernen i sitt ekspertfelt, sier Myrvang.
Hvis BI hadde beholdt en kombinasjon av forskerstillinger og undervisningsstillinger, så kunne fagmiljøet blitt enda større, mener hun.
– Historikere ved handelshøyskoler har begrenset med undervisningsmuligheter. Historiefaget er ikke et særlig instrumentelt fag, og blir ikke sett på som like umiddelbart «nyttig» som andre handelshøyskolefag.
