Publisert 5. mars 2024 kl. 09:27
Det tok Sandra Borch (Sp) fem minutter å trekke seg som forsknings- og høyere utdanningsminister da det ble oppdaget omfattende tekstlikheter i hennes masteroppgave om sikkerhetsregulering i norsk petroleumsrett tidligere i år. I etterkant har det kommet fram at likhetene ble oppdaget i sensuren allerede i 2014, og at det førte til nedsatt karakter. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) kjører motsatt strategi og venter på at Nord universitet skal se på oppgaven på nytt. Plagiatsakene har alle typiske trekk ved en politikerskandale, ifølge Kim Arne Hammerstad, som i 2020 ga ut bok om norske politiske skandaler.
– Det er eksempler på to dramaturgier, der den ene politikeren trekker seg umiddelbart og luften går ut av saken raskt. Og så er det en annen politiker med en ganske lik sak, som umiddelbart ikke ser like alvorlig ut, men som blir jaget fra skanse til skanse, men som fremdeles sitter, sier Hammerstad, som kom med en revidert utgave av boka tidligere i år.
I motsetning til Borch tar Kjerkol en Erna, tror Hammerstad – det vil si at hun forsøker å ri stormen av.
– Man kan nesten spørre seg om Kjerkol er litt inspirert av denne håndteringen. Vi har ikke sett så mange eksempler på dette i norsk politikk. I de fleste skandalene har mediene drevet narrativet fra start til slutt. Det ender ofte med at politikerne går av på grunn av mediepress, sier Hammerstad, som mener det gjenstår å se hvordan Kjerkols strategi påvirker hennes politiske tillit på lang sikt.
Felles for både Erna Solberg og Kjerkol er at de har overlatt avgjørelsene til andre instanser. Solberg la saken i hendene til Kripos, mens Kjerkol venter på Nord universitet.
– Med den medievirkeligheten vi har nå med to kriger, er det begrenset hvor lenge en skandale brenner i mediene.
Det Hammerstad kaller «Borch-komplekset», kom etter at Harvard-rektor Claudine Gay måtte gå av på grunn av anklager om tekstlikheter i doktorgraden – selv om mange mener at den egentlige grunnen for avgangen var uttalelser om Israel–Palestina-konflikten. Det var bare et tidsspørsmål før norsk presse startet å undersøke gradene til norske samfunnstopper, mener Hammerstad.
– Det måtte på et eller annet tidspunkt ha kommet. Det var tilfeldig at Borch kom først. Det kunne like gjerne vært Kjerkol.
Borch og Kjerkol har blitt anklaget for akademisk juks eller slurv. De kan verken skylde på sleipe partnere eller ukultur i embetsverket. Hvordan bør en samfunnstopp håndtere å bli tatt i fusk?
– Hvis man ønsker minst mulig skade på sin framtidige karriere, så bør man innrømme at det har skjedd en feil, og ta konsekvensen på kort sikt. Det er mye som tyder på at det øker sjansen på lengre sikt for å få et comeback. Sånn sett har Borch handlet klokt, sier han og viser til at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum allerede har åpnet for et mulig Borch-comeback.
Kan beskyldninger om plagiat bli brukt som pressmiddel? Det finnes få eksempler på det i norsk politikk, sier skandaleeksperten.
– Men det er en moralsk og etisk grense som spesielt mediene må trekke opp. Man må trekke en grense for hva man kan ha på kontoen for feil man har gjort, om det bare er slurv eller systematisk plagiat, sier Hammerstad, som mener en helt perfekt politikerklasse, som aldri har gjort en feil i hele sitt liv, ikke er noe å trakte etter.
Pál Schmitt var kjent som idrettstopp og olympisk mester i fekting da han ble president i Ungarn i 2010. I 1992 leverte han doktorgradsavhandlingen «En analyse av programmet for de moderne OL». 20 år etter avslørte det ungarske ukebladet HVG at 197 sider av den 215 sider lange avhandlingen nesten var direkte avskrift av en artikkel skrevet av en annen idrettsekspert. Schmitt har hele veien hevdet sin uskyld, men kunngjorde likevel sin avgang til det ungarske parlamentet i april 2012. Med det røyk også doktortittelen. Foto: Wikipedia
Christine Aschbacher rakk å være østerriksk arbeidsminister i et snaut år før det ble oppdaget omfattende plagiat i både masteroppgaven fra 2006 og doktorgraden hun leverte mens hun var minister i 2020. Ikke nok med at masteroppgaven inneholdt plagiat, den skal også ha vært full av tekstmessig slurv og grammatiske feil. Hun trakk seg fra ministerposten i januar 2021 for «å beskytte familien». Foto: BKA
I Romania er plagiat så utbredt at det har gått ut over landets akademiske rykte og integritet, ifølge Science|Business. Gravejournalister har de siste årene gravd fram den ene plagiatsaken etter den andre hos rumenske samfunnstopper. For et års tid siden ble blant annet innenriksminister Lucian Bode beskyldt for plagiat i en doktorgradsavhandling om rumensk energisikkerhet, levert i 2018. Ellers har en tidligere statsminister, en forsvarsminister, en helseminister, en utdanningsminister og en rekke universitetsrektorer blitt beskyldt for plagiat. Foto: Shutterstock
Også Tyskland har vært hjemsøkt av mange plagiatsaker etter at en blogger har spesialisert seg på å saumfare akademiske oppgaver. Ifølge den tyske kanalen DW har så mange som 20 toppolitikere stått i plagiatskandaler de siste årene, blant dem en tidligere forsvarsminister og en tidligere utdanningsminister.
Det hele startet med at det ble oppdaget plagiat i doktorgraden til den tidligere forsvarsministeren og finansministeren Karl-Theodor zu Guttenberg. Guttenberg sa fra seg alle politiske poster i mars 2011. Han har senere beklaget for det tyske parlamentet, men nektet for at plagiatet var tilsiktet. Siden har tysk media kalt han «Baron zu Googleberg».
Daværende utdanningsminister Annette Schavan uttalte den gangen til Der Spiegel at «intellektuelt tyveri ikke er noe småtteri». Men da det et par år senere ble avdekket 60 tilfeller som ikke var korrekt kildeført i hennes egen doktorgrad, måtte også hun gå av.
Også dagens president for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, har vært nødt til å forsvare seg mot plagiatanklager. Da hun var tysk forsvarsminister, mente en jussprofessor at doktorgraden hennes fra 1991 inneholdt stjålne passasjer. Kommisjonen som gransket avhandlingen, landet på at doktorgraden inneholdt tekstlikheter, men at likhetene ikke var tilsiktet. Dermed fikk von der Leyen beholde både graden og jobben, samtidig som hun senere kunne sikre seg en toppjobb i EU.
Les også:
