Av Kari Gerhardsen Vikestad, studieleder, radiografutdanningen ved Oslomet
Publisert 15. mars 2022 kl. 10:16
Digitalisering av universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) har vært på agendaen i en del år nå, og mange har kommet langt. Slik jeg ser det, kan denne digitaliseringen deles i to. Det er en lett del – digitalisering av administrasjon – og en vanskelig del – digitalisering av fag.
Den lette delen har de aller fleste et godt grep om allerede. Den gjør sektoren bedre, enklere, tryggere og mer effektiv.
Når det gjelder digitalisering av læringsressurser med faglig innhold derimot, er det ikke fullt så enkelt. Jeg tar for gitt at det å gi studentene tilgang til digitale læringsressurser først og fremst er et gode. Det gir forutsigbarhet og fleksibilitet for studentene, men spørsmålene og utfordringene er mange.
Hva er en læringsressurs? Hva betyr det å digitalisere dem? Hvem skal lage dem? Hvem skal kvalitetssikre dem? Hvem skal eie dem? Hvem skal ha tilgang til dem? Hvor skal de publiseres?
Digitale læringsressurser og digitale læreverk handler begge om digitalisering av faglig innhold, men jeg vil gjerne nyansere litt. Med digitale læringsressurser mener jeg enkeltressurser som supplement i undervisningen. Det kan være studentaktive digitale læringsressurser som Padlet, FeedbackFruits, et opptak fra en zoom-undervisning som gjøres tilgjengelig for studenten, og andre ting. Med digitale læreverk mener jeg en pedagogisk fundert sammenstilling av læringsressurser til en helhetlig læringssti. Et læreverk med forelesninger, illustrasjoner, podkaster og online oppgaver og som følger en pedagogisk fundert læringssti gjennom læringsutbyttene, vil sammen med pensum være tilstrekkelig til å bestå eksamen.
Det å utvikle et læreverk er omfattende, tidkrevende og kompetansekrevende. Det krever et redaktørteam, med en medieredaktør som sikrer den mediefaglige kvaliteten slik at innholdet treffer målgruppen. Kompetansen som kreves, er noe ganske annet enn den som kreves for publisering i bok- eller artikkelformat. Undervisere og forskere besitter ikke denne kompetansen.
I tillegg er det en fagredaktør som er ansvarlig for den faglig høye kvaliteten på innholdet, og en redaksjon som ser gjennom innholdet og sikrer at det blir fagfellevurdert på samme måte som forskningsartikler og fagbøker.
Så langt er digitale læreverk ganske like forskningsartikler. De er fagfellevurderte. Utfordringen er at vi ikke har noen Plan S for å gjøre digital undervisning tilgjengelig for alle.
Man kan utvikle digitale læreverk som Massiv Open Online Course uten supplement der studentene møter underviseren og andre studenter, og det kan være godt egnet innenfor visse fagfelt.
I fag som er profesjonsrettede og reflekterende, vil det være avgjørende at man har et supplement til det digitale læreverket, slik at studentene kan møte hverandre, underviseren og læringslederen i sanntid. Da oppnår man det Helge Høivik i Forskerforum kaller samtaleorienterte læringsprosesser, der det gis rom for refleksjon og modning gjennom diskusjoner og utprøving. Det er her mye av den tause kunnskapen skapes, i samhandling med andre, og uttestingen av ny kunnskap kan skje i trygge omgivelser. Da får vi også med dannelsesperspektivet.
Ved å jobbe i team med det som i realiteten er fagfellevurdering av undervisning, blir digitalisering mer enn bare «implementering av IKT i utdanningen».
Da pandemien rammet og landet stengte, bød det ikke på større utfordringer enn å ha samspillet med studentene på Zoom, for dem som allerede hadde digitale læreverk. For dem som hadde drevet tradisjonell undervisning, ble det en annen sak. De måtte starte fra scratch og gjøre seg kjent med de ulike læringsressursene som Zoom, Padlet og så videre.
Dersom vi lar oss inspirere av McKinsey Three Horizon Model (se figuren) og tar den med inn i tankesettet rundt digitalisering av undervisning og plan S, samtidig som vi spør oss selv om målet er implementering av IKT i utdanning eller en digital transformasjon, hvilket svar får vi da? Dette kan ikke handle om implementering av IKT i utdanningen. Vi står ovenfor en digital transformasjon, og det er stor spredning i hvilken horisont vi befinner oss i.
Leser man strategiplaner for UH-sektoren nå, er det i Horisont 3 vi alle ønsker å befinne oss.
Da må vi ta innover oss hva som skal til for å komme dit. Det er bevisst arbeid med tydelige mål over tid (12–15 år). Veldig mange strever fremdeles i horisont 1 og kommer ikke videre.
For å nå målene må vi jobbe ovenfra og nedenfra i linjen. Det er vel og bra med overordnede strategier, men de lar seg ikke realisere uten at ledere på lavere nivå fokuserer på dette, setter seg inn i det komplekse det er å gjennomføre transformasjonen, lager en lokal strategi for systematisk jobbing og motiverer undervisere som har hatt monologforelesninger hele sitt akademiske liv. Dette er også personlige transformasjoner som krever faglig og pedagogisk kompetanseheving. Det krever støtte fra lederen, faglig og ressursmessig. Det må bygges fagmiljøer som kan løfte seg sammen. Da får man til en digital transformasjon.
I tillegg til alt dette kommer diskusjonen om hvor man skal publisere, hvem som skal eie det, hvem som skal få tilgang, og hva det skal koste. Det er uheldig når kommersialiseringen går på bekostning av det vi ønsker oss: åpenhet og deling. Det er ikke lenger nødvendig at hver og en av oss sitter på kontorene våre og lager undervisning når vi kan gjenbruke kvalitetssikrede og fagfellevurderte læreverk og læringsressurser.
Vi trenger å eie faginnholdet selv, vi trenger å rette oppmerksomheten mot kvalitet og kvalitetssystemer, slik at vi unngår en forflating av det faglige innholdet, som Høivik, med rette, er bekymret for.
Jeg har tatt til orde for å starte en pilot for å teste ut et kvalitetssystem av faglig innhold i digitale læreverk. Det kan synes som vi ikke har kommet riktig så langt enda, men jeg mener det er avgjørende at vi kommer dit. Greier vi å sikre kvaliteten også gjennom gode kvalitetssystemer, blir veien dit kanskje lagt litt av seg selv når vi skal velge hvor det skal publiseres, hvem som skal ha tilgang, og hvem som skal eie det. Da er det vi som blir premissleverandør for hvilke plattformer som egner seg for oss. Da kan en Plan S for utdanning også muliggjøres.
