Er det lurt å bare svømme etter?

Av Guðrún Jónsdóttir, førsteamanuensis i generell didaktikk og pedagogikk, eller «læreroppdretter og klasseromsforsker», NMBU

Publisert 21. juni 2018

Som lærerutdannere skal vi ikke skape kopier av oss selv. Men vi bør veilede i kildebruk og kritisk tenkning, skriver månedens gjesteskribent.

Guðrún Jónsdóttir er fast gjesteskribent i Forskerforum. Foto: NMUB

Kjenner du katten til Ivar Aasen? Hvis ikke kan jeg anbefale Ragnar Hovlands diktsamling, Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville. Det er spesielt et av diktene i boka som har manet meg til refleksjon over mitt virke som lærerutdanner. I diktet beskriver katten til Aasen ferden den gangen Ivar rodde over fjorden, for å besøke ei dame på andre siden. Katten svømte etter og tenkte; at dette skal han Ivar få att ein gong (målformen til denne katten var selvsagt nynorsk). Jeg har vært læreroppdretter i snart 30 år. I løpet av disse årene har jeg naturligvis møtt studenter som fremstår som både bortskjemte og late, men de utgjør et mindretall. Jeg har også opplevd gjentatte og tilbakevendende mediedebatter om slike studenter, de som oppleves som late og bortskjemte.

I inneværende studieår har ansatte fra flere utdanningsinstitusjoner kastet seg inn i debatten. Her etterlyses det blant annet mer selvdisiplin og faktakunnskap, vel å merke blant studentene. Bruken av digitale hjelpemidler beskrives dessuten som mildt sagt sjuskete. «Hadde vi gitt studentene de samme eksamensoppgavene som for 20 år siden, ville de ikke hatt sjans», sa informatikkprofessor Kai A. Olsen til Forskerforum.no i fjor. Jeg tillater meg å juble over dette. Det kan nemlig hevdes at det vitner om at både studenter og eksaminatorene har fulgt med i tiden. Kunnskap er ikke det samme nå som for 20 år siden.

De umulige, late og bortskjemte studentene utgjør et mindretall

På motsatt side i debatten finner vi dem som, i likhet med meg, hevder at de umulige, late og bortskjemte studentene utgjør et mindretall. Andre påpeker at latskap kan og bør møtes med klarere krav. Således spør to sentrale representanter for Norsk studentorganisasjon: Når forelesere selv mener at det stilles for få krav til studentene: Hvorfor i alle dager gjør de ikke noe med det?.

Et annet vettug innspill, slik jeg ser det, kommer fra en kollega i gjesteskribentbransjen, Lorenz Khazaleh. Han slår et slag for biblioteket og anbefaler avskaffing av pensum. Nå kan det nevnes at pensum er en historisk etterlevning i hvert fall innen mitt fagområde. Her vurderes lærerstudentene utfra oppnådd kompetanse. Et annet sentralt og slagferdig poeng i Khazalehs innlegg er inspirert av slow food-bevegelsen, Det sakte universitetet.

Jeg er litt usikker på hvorvidt jeg og mine kollegaer i lærerutdanningen har tid til det. Utviklingen innenfor min egen bransje ligger langt unna idealene for slow food-bevegelsen. Norsk lærerutdanning har i løpet av de siste 45 årene gjennomgått seks betydelige, politisk styrte reformer. Reformene har kommet med jevne mellomrom, i 1973, 1980, 1992, 1999, 2003 og 2010. I likhet med katten til Ivar Aasen har vi lærerutdannere stort sett svømt etter. Flere av disse reformene har hatt mye for seg. For å nevne noe, vektlegging av studentaktive læringsformer, forskningsbasert kunnskap, eksemplarisk undervisning, bruk av digitale verktøy og utvidet praksis.  Problemet er bare at reformene ikke har blitt fulgt opp med mer ressurser. Det vi imidlertid bør ta oss tid til er å veilede våre studenter i kildebruk og kildekritikk. Det samme gjelder kritisk tenkning og vitenskapelig skriving.

Som lærerutdannere skal vi ikke skape kopier av oss selv. Vår oppgave er å øke studentenes evne til å møte fremtidens oppgaver og ikke de oppgaver vi selv møtte som nyutdannede. Hvis jeg ikke evner dette kan mine studenter tenke: dette skal hun Guðrún få att ein gong!

  • Les forrige innlegg fra Guðrún Jónsdóttir: