Publisert 24. september 2019 kl. 09:46
– Når du først begir deg ut på en doktorgrad, skulle man ikke tro at preferanser endrer seg på grunn av landbakgrunn, sier Talieh Sadeghi.
Sadeghi er opprinnelig fra Iran, men kom til Norge sammen med foreldrene sine da hun var åtte år. Hun har bakgrunn fra psykologi på Blindern, og nå skriver hun på en doktorgrad ved Senter for profesjonsstudier ved Oslomet.
Om cirka et år vil hun være ferdig med doktorgraden der hun forsker på sin tidligere arbeidsgiver NAV og hva slags utdanningsbakgrunn og holdninger NAV-ansatte har.
Som samfunnsviter med innvandrerbakgrunn er det mindre sannsynlig at hun vil fortsette innenfor universitets- og høyskolesektoren etter avsluttet doktorgrad, skal vi tro ny forskning.
Den nye studien «Etnisk mangfold i akademia» viser til ulike karrieremønstre når doktorer med innvandrerbakgrunn sammenlignes med doktorer med majoritetsbakgrunn.
Bak studien står to forskere fra Oslomet, Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet, og Tanja Askvik, som nylig avsluttet sin doktorgrad ved Senter for profesjonsstudier.
– Artikkelen handler om karrierene til personer med doktorgrad i Norge og som er aktive på det norske arbeidsmarkedet. Vi har sett på om de får jobb i universitets- og høyskolesektoren, og hvorvidt de får toppstilling, sier Drange til Forskerforum.
Utvalget inkluderer personer som er bosatt og arbeider i Norge, men ekskluderer personer som har kommet hit kun for å ta en doktorgrad.
– Funnene er todelt. På den ene siden ser vi at det er noe lavere sannsynlighet for å inneha en undervisnings- eller forskningsstilling i universitets- og høyskolesektoren om du er doktor med minoritetsbakgrunn. Men vi finner ingen signifikant forskjell i sannsynligheten for å ha et professorat ti år etter avlagt doktorgrad, sier Drange.
– Dette kan tolkes som at hvis du først kommer inn i UH-sektoren, så er mulighetene for opprykk ganske like, sier hun.
Det er færrest med innvandrerbakgrunn innenfor pedagogiske og økonomisk administrative fagfelt, mens forskjellene ikke er like store innenfor helsefag, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Doktorer med innvandringsbakgrunn er også underrepresentert innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.
– Forskjellen mellom fagfelt kan henge sammen med at det ikke er så bredt arbeidsmarked i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag som det er i naturvitenskapelige fag, sier Askvik.
Innen helsefag vil det være mange som fortsetter å jobbe på sykehus, mens for eksempel teknologiske fag i større grad kvalifiserer for arbeid innen finans, industri eller privat næringsliv, forklarer forskerne.
Drange og Askvik legger vekt på at dette er en deskriptiv studie. Den sier ikke noe om årsaker, annet enn å peke på et mønster. Det er derfor vanskelig å si når forskjellene oppstår og hvorfor.
– Vi vet ikke hvorvidt underrepresentasjonen oppstår på grunn av egne valg og preferanser eller om innvandrere blir møtt med diskriminering.
– Vet vi nok om innvandreres akademiske karrierer i Norge?
– Nei. Vi vet for eksempel ikke noe om mulighetene man har for å inkluderes i karriereprosjekter, om man får tilgang på de samme finansieringskildene eller om det er lik tilgang på forskningsprosjekter. Og finner vi de samme mekanismene som vi har sett om kvinner i akademia?
Litteraturen viser forskjeller mellom andelen kvinner og menn som ansettes i universitets- og høyskolesektoren. Noe av den internasjonale litteraturen viser det samme blant minoriteter, forklarer de to forskerne.
Sadeghi er overrasket over at landbakgrunn har så mye betydning.
– Man skulle kanskje ikke forvente å finne noen forskjeller, spesielt på grunn av universitets- og høyskolesektorens meritokratiske prinsipper. Men det er vanskelig å vite hva som er årsaken, sier Sadeghi.
Universitets- og høyskolesektoren skiller seg fra andre sektorer ved at faglige prestasjoner teller sterkt ved ansettelse. Dette innebærer blant annet at det å være innvandrer ikke skal være et hinder, står det i artikkelen.
– Det er et ideal om at utdanningssystemet skal være meritokratisk, men det kan jo alltid drøftes hvorvidt dette faktisk er tilfellet, sier Askvik.
Selv om Sadeghi ikke forsker på innvandreres karrieremuligheter, gjør hun seg likevel noen betraktninger om mulige årsaker: Kanskje er det slik at innvandrere har andre preferanser enn majoritetsbefolkningen? Eller kan det være at det foregår ubevisste diskrimineringsmekanismer på arbeidsgiversiden?
– Preferanser er et vidt begrep. Det handler om hva man er interessert i og brenner for, eller hva man anser som trygt. Dette kan gjøre søkermassen forskjellig, sier Sadeghi.
– I den grad det forekommer diskriminering i rekrutteringsprosesser, tror jeg det er ubevisste prosesser. Jeg sier ikke at det er slik, men at det kan være slik. Dette trengs det å forskes ytterlige på.
Selv har Sadeghi aldri opplevd diskriminering. Hun vil heller ikke si at hun har lavere ambisjoner enn majoritetsbefolkningen.
Når Sadeghi snart må vurdere hva hun skal gjøre etter doktorgraden, kunne hun godt tenke seg å fortsette innenfor akademia. Som stipendiat har hun allerede fått en del undervisningskompetanse.
– Jeg tror nok det er ganske hard konkurranse og at det krever mye arbeid, men jeg tror ikke det er umulig verken for meg eller andre. Hvis man står på, tror jeg man har gode muligheter, sier hun.