Publisert 31. august 2021 kl. 21:16
13. september er det stortingsvalg, og den blå regjeringen kan få sin ende etter åtte år. Hva kan det ha å si for forsknings- og høyere utdanningspolitikken?
La oss ta en kikk i partiprogrammene. Arbeiderpartiet går til valg på å innføre en tillitsreform i offentlig sektor. I universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) vil de «avvikle unødvendige og byråkratiske kontrollregimer» og styre «mer basert på tillit, med overordnede mål». SV lover «økte basisbevilgninger, handlingsrom og tillit». «Mer tillit og mindre detaljstyring», skriver Senterpartiet.
Hva betyr alt dette snakket om tillit? Trenger vi en tillitsreform i UH-sektoren, slik de rødgrønne tar til orde for?
Vi får spørre forskerne selv.
– Jeg vil vite hva de egentlig mener med det. Det har vært tydeliggjort i helsevesenet og i skoleverket, men det har generelt vært lite snakk om det i et forskerperspektiv. Men mindre rapportering til ledere og blant fagansatte, og mindre unødvendige kontrollregimer, ja takk, sier Tony Burner, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), som også er lokalpolitiker for SV.
Han sitter på brygga i Drammen, rett utenfor USNs campus, og spiser lunsj sammen med kollegaene Heidi Biseth og Ragnhild Laird Iversen.
Forskerne kjenner seg imidlertid veldig igjen i at det er mye som skal rapporteres. Ifølge Burner har det blitt mer papirarbeid etter at flere distriktshøyskoler ble slått sammen til det som til slutt ble USN i 2016.
– Jeg pleier å si at jeg må søke på min egen jobb, sier Burner og gir et eksempel:
– Hvis du var ekstern sensor på et annet universitet før fusjonen, så visste universitetet om det, og du kunne være sensor igjen og igjen. Nå må du fylle ut et svært skjema med telefonnummer og adresse hver gang. Selv om jeg var sensor i fjor!
De må også søke om egen forskningstid. Et sabbatsemester er visst «bare å drømme om».
– Det blir sett på som et privilegium å ha forskningstid. Jobben vår er tredelt. Det burde ikke være sånn at man må søke om forskningstid, men alle på de nye universitetene må sende inn søknad om dette, sier Burner, som her viser til at professorer skal forske, undervise og formidle.
– Jeg måtte le da vi fikk en e-post om at vi publiserte for lite, og så ansatte de en forskningsrådgiver i stedet for å innvilge mer forskningstid, sier kollega Ragnhild Laird Iversen, som er stipendiat i utdanningsvitenskap.
Her kommer Heidi Biseth, professor i samfunnsfagdidaktikk, med en innvending.
– Men dette er lokalt, sier hun.
– Fusjonen er politisk. Poenget er at det blir bestemt høyere opp, kontrer Burner.
Arbeiderpartiet mener det er på høy tid med et veiskille i styringen av utdanning og forskning. Detaljstyring og kontrollregimer stjeler tid fra forskning og undervisning, mener partiet. De presenterer et alternativ: «En tillitsreform med mindre byråkrati, mindre konkurranse og mer tid til faglig aktivitet», som de skriver i et innlegg i Khrono.
Jeg måtte le da vi fikk en e-post om at vi publiserte for lite, og så ansatte de en forskningsrådgiver i stedet for å innvilge mer forskningstid.
– Det er ment som et alternativ til new public management-styringen som har preget offentlig sektor de siste ti årene. Jeg tror UH-sektoren har merket det mest. Den har vært lagt under et hardt regime med stadig flere pålegg, bestemmelser og krav. Tellekanter er new public management på sitt verste. Man er mer opptatt av målstyring og tall enn hva man kan få ut av det, sier Torstein Tvedt Solberg, utdanningspolitisk talsperson for Ap.
Detaljene i reformen har de imidlertid ikke helt på plass, forteller han. Ap vil nemlig ha UH-sektoren og partene i arbeidslivet med på å utforme reformen.
– Det er noe av det første vi skal begynne med hvis vi vinner, sier Tvedt Solberg.
Pendel mot frihet
Men hvis vi tar en nærmere kikk på partiprogrammet til Ap, så legger de også noen føringer for hva de vil med forskningssektoren. De skriver blant annet at de vil «Prioritere mer av fellesskapets forskningsmidler til områder der samfunnet har størst behov». Er det en spenning her, mellom styring og tillit, lurer vi på.
– Ja, på en måte. Jeg er enig. Det er ikke helt ukomplisert. Tillitsform betyr ikke at det ikke skal være noe styring. Jeg tror det er riktig at Stortinget og regjeringen legger føringer på hva samfunnsoppdraget skal være, og hva man som samfunn skal prioritere, sier Tvedt Solberg.
– Selvfølgelig skal det være styring, men jeg velger å kalle det forventinger til hva vi vil med pengene i sektoren. Tiden skal ikke kastes bort på byråkrati. Jeg ser for meg en pendel som skal tvinges fra veldig detaljstyring til større frihet og mer lokal handlefrihet, sier han.
Vi spør forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H): Trenger UH-sektoren en tillitsreform?
– Ja, men jeg mener vi allerede har lagt fram dette med styringsmeldingen. Der sier vi at vi skal styre mer i det store og mindre i det små. Men jeg er helt enig i at det er mange vekslende krav og forventinger.
Styringsmeldingen ble vedtatt i Stortinget tidligere i år, og har som mål å lempe på detaljstyringen av utdanningsinstitusjonene. Men høres ikke dette akkurat ut som det Arbeiderpartiet går inn for?
– Vi er enig i overskriften om mer frihet og tillit til institusjonene, men det må gjenspeiles i praksis, og der mener jeg de rødgrønne viser sviktende dømmekraft. Sp og SV stemte mot sentrale deler av styringsmeldingen, sier Asheim, som frykter at en regjering med Sp betyr strammere politisk styring på hvor institusjonene skal ha campus.
Hilde Nagell, rådgiver i den venstreorienterte tankesmien Agenda, trekker også fram tillitsreform når hun skal skille de borgerlige og de rødgrønnes politikk på forskning og høyere utdanning.
– Med en Høyre-ledet regjering er det mer utstrakt mål- og resultatstyring på detaljnivå. Samtidig gir ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen) trangere budsjetter. Jeg hører at Asheim sier at de skal styre mer i det store, og mindre i det små, men det regjeringen har gjort i åtte år, er å sentralisere. De har ikke sett behovet for en tillitsreform, sier Nagell.
– UH-sektoren styres fortsatt etter markedsprinsipper, som produksjon av vekttall, studentgjennomstrømning og publikasjonspoeng. Det var også høyreregjeringen som luktet på å gjøre universitetet til foretak. New public management er mer til stede hos den sittende regjeringen enn hos opposisjonen, fortsetter hun.
Kristin Clemet, leder i den liberale tankesmien Civita, mener derimot at det er urealistisk at mål- og resultatstyring skal forsvinne. Det er mer riktig å undersøke hvordan det kan gjøres bedre, mener hun.
– Jeg synes det er vanskelig å forstå hva de mener med det. Noen etterlater et inntrykk av å skulle gå bort fra mål- og resultatstyring, men det tror jeg aldri kommer til å skje. Hvis de egentlig snakker om å forbedre mål- og resultatstyringen, så er det ingen som er imot det, sier Clemet.
Hun viser til at det har blitt gjort forsøk på mer tillitsbasert styring i Oslo-skolen. Ifølge hennes egne beregninger var det langt flere treff på «mål» og «resultat» i tildelingsbrevene til virksomhetene i Oslo kommune etter at tillitsbasert styring ble innført sammenlignet med under borgerlig byråd. Problemet, mener Clemet, er at politikerne er altfor redde for at det skal gjøres feil, og at de ikke har kontroll.
– Det er en del som har gjort forsøk på dette, men så har det blitt enda verre. Mitt poeng er ikke å henge ut det rødgrønne byrådet, men det viser at det ikke uten videre er lett. Jeg tror dessverre at det er politikerne selv, som er denne tankens største fiende, sier Clemet.
For forskerne i Drammen høres tillitsreform fint ut på papiret, men kanskje litt vanskelig å få grep om. De snakker om mangel på forskningstid, som gjør det vanskelig å få tid til å skrive artikler, selv om det er publisering de blir målt på. En ond spiral altså. Derfor er det særlig en ting som engasjerer dem: finansiering. Her får de støtte fra Forskerforbundet, som har uttalt at økt grunnfinansiering bør være del av en tillitsreform.
– Økt basisfinansiering gir større handlingsrom for ledelsen og for de fagansatte, sier Tony Burner.
Forskerne kritiserer at basisbevilgningen er redusert over tid, og at de nye universitetene får mindre enn de gamle.
– Skal man få gjennomslag for en søknad til Forskningsrådet, så betinger det at vi har internasjonale nettverk, som fordrer at vi går på internasjonale konferanser. Men så har ikke institusjonen råd til det. Det er en utfordring. Da må man kanskje betale 30 000 kroner ut av egen lomme, sier Heidi Biseth.
– Har det skjedd?
– Ja, det har skjedd, sier Biseth.
– Vi blir sammenlignet med Universitetet i Oslo, og vi publiserer mindre enn dem. Men er det så rart da? sier hun.
– Basisbevilgningen presser fram det. Alt koker ned til det, sier Burner.
Institusjonene finansieres også etter antall vitenskapelig publiseringer, der publisering i et såkalt nivå to-tidsskrift gir mer uttelling enn publisering i et nivå én-tidsskrift. Det er dette som kalles tellekantsystemet, som Torstein Tvedt Solberg i Ap mener er «New public management på sitt verste». For forskerne i Drammen er det meningsløst å bli målt på antall publiseringer og i hvilket tidsskrift artikkelen publiseres. Artikkelens innflytelse er langt viktigere, mener de.
– Du kan ha mange personer som har publisert på nivå to, men hva er samfunnsnytten når det leses og siteres av så få forskere? Tony og jeg som har nådd professornivå trenger ikke å tenke på det. Men det er annerledes for deg? spør Heidi Biseth og ser bort på Ragnhild Laird Iversen, som er stipendiat.
– Det er absolutt en del av planleggingen, svarer hun, og legger til at publisering i et nivå to-tidsskrift ikke nødvendigvis sier noe om kvaliteten eller nedslagsfeltet.
– Noe av utfordringen ligger i at disse politiske føringene presses ned på oss av våre ledere. De vil at vi skal publisere på nivå to. Da sier jeg til min leder at «se på artikkelen jeg har publisert på nivå én. Den leses av mange. Ja, jeg vet at det gir mer penger i kassa til USN. Men det er ikke mitt problem», sier Biseth.
Verken Høyre eller Ap skriver noe om at de vil øke basisfinansieringen i sine partiprogrammer. Skal vi tro statsråd Henrik Asheim, er det likevel grunn til optimisme hvis de borgerlige vinner valget.
– Vi kommer til å øke forskningsbudsjettene generelt. Da kommer også basisfinansieringen til å øke, sier han.
På rødgrønn side lover både SV og Sp en økning. Men hvorfor skriver ikke Ap noe om dette i sitt partiprogram?
– Det som er bra med Ap, er at vi ikke lover mer enn vi kan holde. Men utdanningspolitisk så ønsker vi det samme som de rødgrønne. Jeg tror vi kan enes om mer stabil finansiering og mer tillit. Jeg tror det viktigste signalet er at Ap vil gi mange millioner mer til forskning og studieplasser, sier Torstein Tvedt Solberg.
– Er ikke motsatsen til frie midler å konkurrere om midlene?
– Ikke nødvendigvis, for vårt poeng er at vi vil styre mer overordnet, mer langsiktig. Norges samlede satsing på utdanning og forskning må bli større og komme alle til gode. Men litt av grunnen til at vi holder igjen, er at det må være noen føringer. Noen mener at frie midler skal kunne brukes til alt, men igjen er det Stortinget og regjeringen som skal følge opp samfunnsoppdraget. Vi må spikre detaljene, sier Tvedt Solberg.
Les også:
