Publisert 18. mars 2014 kl. 11:09
– Det er et paradoks at ikke flere søker om forskningsmidler fra EU, sier Bjørn T. Berg i Forskerforbundet.
– At det er krevende å skrive en søknad til EU, skulle bare mangle, sier internasjonal direktør i Forskningsrådet Kristin Danielsen.
– Hovedtilbakemeldingen er at det oppfattes som komplisert og for kostnadskrevende å søke rammeprogrammet i EU, sier Bjørn T. Berg i Forskerforbundet.
Rammeprogrammet deler ut forskningsmidler til europeiske forskningsprosjekter etter søknad. Forrige rammeprogram ble avsluttet ved årsskiftet og det nye, Horisont 2020, har akkurat begynt. I den forbindelse har Forskerforbundet, som organiserer over 18 000 arbeidstakere innen forskning og høyere utdanning, kartlagt hvor mange som har søkt, vurdert å søke og hvorfor de eventuelt ikke har søkt om midler. Undersøkelsen er bare besvart av medlemmer som har mulighet til å søke om forskningsmidler som del av sin stilling.
– Paradoks
Ifølge undersøkelsen har en tredjedel av respondentene søkt om midler fra EUs rammeprogram. 27 prosent har ikke søkt, men har vurdert det. 40 prosent har aldri vurdert å søke.
– Dette er et forsøk på å peke på de viktigste utfordringene for at ikke flere søker EUs rammeprogram. Det er et paradoks siden det er et system med veldig mye penger å søke om, og med høyere sannsynlighet for å nå igjennom enn mange av de nasjonale støtteordningene, sier Berg som er avdelingssjef for fagpolitisk avdeling i Forskerforbundet.
Undersøkelsen viser at nærmere 60 prosent av den tredjedelen som har søkt om midler fra rammeprogrammet, har fått gjennomslag. Av de som har fått gjennomslag, oppgir så mye som 22,7 prosent at de ikke vurderer å søke om midler fra EUs rammeprogram igjen. Det er særlig oppfatningen om at søknadssystemet er for komplisert og omfattende, som oppgis som hovedårsaker. De forskerne som har hatt mest med EU-systemet å gjøre, svarer også i størst grad at systemet er komplisert. I gruppen som ikke har vurdert å søke, oppgir 63 prosent dette som årsak, mens andelen har økt til 77 prosent blant de som har vurdert eller planlagt å søke. Blant de som har søkt, men ikke vil gjøre det igjen, svarer så mye som 86 prosent at systemet er komplisert. Selv blant de som oppgir at de vil søke igjen, peker 91 prosent på at systemet er svært omfattende og krever mer enn nasjonale konkurransearenaer.
Mange trenger et puff
Den andre viktige hovedårsaken blant respondentene er at arbeidet med søknadene innebærer for store indirekte kostnader. Også her øker andelen fra gruppen som ikke har vurdert å søke (61 prosent) til de som har vurdert/planlagt en søknad (75 prosent) og de som faktisk har søkt (86 prosent).
Blant de som ikke har vurdert å søke, er også manglende internasjonalt forskernettverk oppgitt som en sentral årsak. 60,8 prosent oppgir dette som en av hovedgrunnene til at de ikke har søkt.
Berg mener tilbakemeldingene bør være et godt grunnlag til å jobbe for å motivere flere til å søke.
– Svarene tyder på at det er nødvendig med tiltak som gjør det lettere å trenge igjennom de formelle og praktiske hindringene frem mot å levere en søknad, samt at omkostningene som er knyttet til en søknad ikke svarer seg i forhold til muligheten for å få finansiering, sier Berg.
Han ser samtidig ikke helt svart på situasjonen.
– Det er faktisk bare 40 prosent som aldri har vurdert å søke. Det vil si at 60 prosent har vurdert det eller har søkt. Tallene tyder på at en god strategi vil få mange flere til å søke. Det er mange som ligger i løypa for å søke og kanskje trenger et siste puff, sier han.
Forskningsrådet: – Vi gjør ikke nok
I Norges forskningsråd jobbes det nettopp med å gi norske forskere det puffet. Internasjonal direktør Kristin Danielsen og spesialrådgiver Christopher Lech forteller at Horisont 2020, arvtakeren etter EUs 7. rammeprogram, legger opp til langt enklere søknadsprosesser.
– I det 7. rammeprogrammet var det veldig snevert beskrevne forskningsbestillinger. I det nye programmet er temaene mye bredere definert, hvor forskerne kan finne sine egne innovative løsningsforslag. Søknadsbehandlingstiden skal også kuttes ned og kontraktsforhandlingene og rapporteringene skal forenkles. Mye av det som ble oppfattet som komplisert skal forenkles, sier spesialrådgiver Christopher Lech.
– Noe som er interessant, og som kan gi oss noe å tenke på, er at så mange oppgir at de mangler internasjonalt nettverk, sier Kristin Danielsen.
– Vi har støtteprogrammer for deltakelse i internasjonale nettverk, men dette skaper spørsmål om vi er internasjonale nok og om vi stimulerer nok til internasjonal mobilitet blant doktorgradskandidater, så de har et nettverk når de er ferdig utdannede forskere. Burde det for eksempel være et krav til et år i utlandet som en del av doktorgraden? Tydeligvis gjør vi ikke nok når de svarer som de gjør, sier Danielsen.
Overraskende høyt tall
– Mange peker også på at søknadsprosessene er krevende. Men hvor lett skal det være å skrive en søknad for å få forskningsmidler på europeisk nivå?
– At det er krevende å skrive en søknad, skulle bare mangle. Det er store prosjekter, og kommisjonen må sikre seg at det er de best kvalifiserte får støtte. Samtidig er det viktig at institusjonene bygger opp kompetente støtteapparat som hjelper forskerne med å skrive søknader. Mye har også skjedd innenfor dette området, og vi ser nå at de fleste institusjoner er i ferd med å bygge opp slike støtteapparat.
Danielsen tror den pågående oppbyggingen av bedre støtteapparat vil gi resultater i tilbakemeldingene fra forskerne.
– Hvis vi spør om dette etter Horisont 2020, vil nok svarene være annerledes enn nå.
– Hva syns du om at 40 prosent ikke har søkt eller ikke vurdert å søke?
– Det er et overraskende høyt tall, og det viser at det er en jobb å gjøre fremdeles. Men det ligger et potensial i at det er 40 prosent som svarer dette. Spørsmålet blir da hvordan vi kan få tak i dem. Og hvordan vi kan vise at de har en mulighet til å få finansiering.
– Kan det ikke også være en oppfatning om at EUs forskningsprogram er såpass avansert og ikke passer for alle norske forskere?
– Det er ikke veldig mange som ikke vil finne noe som er interessant for sin forskning. Det er et tilbud til 99 prosent av norske forskere. Hvis du mener at de norske forskerne ikke holder god nok kvalitet, kan jeg bare si at jeg håper det ikke er tilfelle. Vi må ha en kvalitet blant våre forskere som gjør at de er i stand til å søke rammeprogrammet, og i stand til å vinne, sier Danielsen som forteller at søknadsinnvilgelse i EU også er et verktøy for Forskningsrådet i Norge.
Gjennomgang av insentivordninger
– Når vi ser områder hvor det er stor økning i antall søknader, men få som får innvilgelse, betyr det at vi er for svake på feltet. Det jobber vi med nå – at programmer i Forskningsrådet tar et ansvar når vi ser den type resultater.
Forskningsrådet har i år et særlig fokus på insentivordninger for å gjøre flere i stand til å kunne søke forskningsmidler utenfor Norge. I tillegg til å kurse forskningsmiljøer til å skrive søknader, må også talentfulle forskere som ikke når helt opp hjelpes videre frem, mener Danielsen.
– Vi jobber nå med å vurdere om insentivordningene våre er gode nok. Hvis en ung forsker søker det som heter «starting grant», og ikke når opp, vil vedkommende gi opp eller prøve igjen. For eksempel kan man lage en støtteordning som gjør at vedkommende kan jobbe videre med søknaden og søke igjen. Vi vurderer nå hvordan skal vi få de gode forskerne til å søke en gang til. Kanskje må vi inn med lønnsmidler ett år. Dette er noe vi kan vurdere.
– Må redusere omkostningene
Et slikt forslag møter støtte i Forskerforbundets innspill til strategi for deltakelse i Horisont 2020. Forbundet trekker blant annet frem at det må settes av tid og ressurser så norske forskere får deltatt i søknadsprosessene.
– Det er ikke sikkert at det skal så mye til for å få langt flere til å søke enn i dag. 27 prosent sier at de ikke har søkt men har vurdert det eller jobber med planer. Det burde være den letteste gruppen å mobilisere. De har også to tydelige tilbakemeldinger: Det er for komplisert og for store indirekte kostander knyttet til en søknadsprosess. Det er det viktigste en strategi må ta tak i, sier Bjørn T. Berg.
