Akademisk valuta

En forsker bruker år på en artikkel. Eksperimenter mislykkes. Prøver går tapt. Analyser gjentas. Medforfattere diskuterer formuleringer, tolkninger, forfatterrekkefølge og hvor artikkelen skal sendes inn. Etter flere års arbeid, blir artikkelen til slutt publisert – men hvem kommer egentlig til å lese den?

Artikler avgjør hvem som blir ansatt, forfremmet, finansiert, invitert og husket. Universiteter, finansieringskilder og ansettelseskomiteer teller dem. Forskere lærer raskt at artikler ikke bare er dokumentasjon på oppdagelser, men selve valutaen forskere vurderes etter. I prinsippet belønner akademia kvalitet. I praksis er kvantitet langt enklere å måle.

En grunnleggende konflikt

Siteringer, tidsskriftenes impact factor og h-indeksen brukes som mål på produktivitet. Slike tall skaper en illusjon av objektivitet og sammenlignbarhet, men de former også atferd. Forskere lærer hvilke publiseringsstrategier som gir synlighet, siteringer og målbar produksjon.

Som økonomen Charles Goodhart berømt formulerte det: «Når et mål blir et mål i seg selv, slutter det å være et godt mål.» Dette skaper en grunnleggende konflikt i akademia. Forskere forventes å produsere forskning av høy kvalitet samtidig som de skal opprettholde publiseringsaktiviteten. Store prosjekter bruker ofte mange år før de gir resultater, mens karrierer, evalueringer og søknadsfrister sjelden venter.

«Publish or perish» overlever som akademisk klisjé fordi det er noe sant ved det.

Tidsskrifter med høy synlighet

Men hvordan kan man opprettholde høy produksjon, både i kvantitet og kvalitet? Sideprosjekter er én løsning, selv om særlig yngre forskere ofte er tilbakeholdne med å engasjere seg i dem. Snarere enn å fungere som distraksjoner fra ph.d.-prosjektets hovedmål, bidrar de til å opprettholde faglig synlighet, etablere samarbeid og sikre framdrift mens mer omfattende prosjekter modnes. Så sent som i fjor publiserte jeg en artikkel som hadde vært under utvikling i tolv år.

Artikler i Nature, Science eller Cell kan påvirke ansettelser og finansiering lenge før komiteer faktisk har satt seg grundig inn i den underliggende forskningen. Konsortieartikler kan her spille en viktig rolle. De gir tilgang til store internasjonale nettverk og tidsskrifter med høy synlighet.

Økende bruk av KI-verktøy

Men parallelt med dette publiseringsjaget, er systemet under økende press.

Det stadig voksende antallet tidsskrifter sliter med å finne fagfeller, mens antallet innsendte manuskripter fortsetter å øke. Kanskje ikke overraskende vender forskere seg i økende grad til KI-verktøy for å forutse kritikk fra fagfeller før innsending.

Plattformer som q.e.d Science lover å identifisere logiske brister, overdrevne konklusjoner eller manglende kontroller før manuskriptet i det hele tatt går til fagfellevurdering. Fremveksten av slike verktøy reflekterer et system der publisering i økende grad handler om å optimalisere manuskripter for evaluering.

Men denne optimaliseringen har konsekvenser.

Falske artikler

Nylige rapporter i både The Lancet og Nature beskriver et raskt voksende problem med hallusinerte referanser i fagfellevurderte artikler. Mange av disse referansene fremstår helt troverdige: ekte forfattere, realistiske tidsskrifttitler og plausible publiseringsår – men artiklene eksisterer ikke.

Dette betyr ikke at publisering i seg selv er problemet. Forskere er helt nødt til å publisere. Hvordan skal vi ellers nå ut med forskningen? Forskning som aldri formidles kan verken evalueres, utfordres, reproduseres eller bygges videre på. Artikler er fortsatt den viktigste måten vitenskap når frem til både forskersamfunnet og offentligheten.

Men forskningsformidling fungerer bare dersom publiseringssystemet forblir pålitelig.

En lønnsom industri

Falske artikler, fabrikkerte referanser og tidsskrifter som er villige til å publisere nesten hva som helst mot betaling, truer denne troverdigheten. Det samme gjør urealistiske forventninger om produktivitet og en publiseringsøkonomi der synlighet i økende grad avhenger av økonomiske ressurser. Forskersamfunnet bør åpent kritisere rovtidsskriftene. Men også tidsskrifter som krever nærmere 100 000 kroner per artikkel fortjener tilsvarende kritisk oppmerksomhet.

Vitenskapelig publisering har blitt en svært lønnsom industri. Enkelte store akademiske forlag rapporterer driftsmarginer på rundt 40 prosent – blant de høyeste man finner i etablerte kunnskaps- og mediebransjer.

Vi må tenke nytt

Hvis publisering virkelig er sentralt for vitenskapen, bør systemet først og fremst tjene vitenskapelig formidling– ikke drives av prestisje og profitt.

Dette betyr at vi må tenke nytt om hvor vi publiserer. Fagfellesskapsdrevne tidsskrifter ble opprinnelig opprettet for å spre kunnskap, ikke for å maksimere aksjonærverdier. Å styrke slike tidsskrifter kan være én måte å gjenopprette en sunnere balanse mellom synlighet, tilgjengelighet, kvalitet og tillit.

For vitenskapen er avhengig av artikler.

Men den er enda mer avhengig av at folk fortsatt kan stole på dem.

PRIO-direktør: Prispresset truer forskernes tidsskrift