Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 13. oktober 2023 kl. 14:09
Etter å ha arbeidet med fuskesaker i drøye to år, er det to forhold som for meg fremstår som langt viktigere for rettsikkerheten til de fuskedømte studentene enn regelbruddene som har blitt avdekket i Felles Klagenemd (NK). For det første, NK er bundet av institusjonenes definisjon av fusk. For det andre, under pandemien maktet ikke institusjonene alltid å gi studentene tilstrekkelig trening i rett kildebruk.
Det første poenget om hvem som egentlig definerer hva fusk er, illustreres godt av advokat Ruben Haugland, et tidligere medlem av Felles klagenemnd, i VG så sent som 26.6.23: «Da jeg satt i Felles klagenemnd for noen år tilbake, hendte det flere ganger at vi sa til oss selv at vi skulle ønske denne saken ikke hadde havnet på vårt bord, da vi som personer ikke ønsket at studenten skulle få en reaksjon. Når den lokale nemnda først har fattet et vedtak, og saken er videresendt til Felles klagenemnd, er imidlertid nemnda bundet av institusjonens definisjon av fusk.»
Det andre poenget, om at institusjonene ikke har gitt god nok opplæring i kildebruk, ble illustrert i Dagsnytt 18 sommeren 2021, da en representant for Universitetet i Agder gjentatte ganger fremholdt at hva som ble regnet som fusk, fremgikk av regler lagt ut på nettet. Programlederen spurte da om det var blitt slik at det å ta høyere utdanning nå besto i å få henvisninger til nettet.
Jeg har blitt mer og mer sikker på at et underliggende problem i fuskesaker blant studenter er at man lett legger til grunn at her har man med kjeltringer å gjøre, i hvert fall anses det som overveiende sannsynlig – ingen røk uten ild. Men når antall saker er høyt, vil det alltid bli noen justismord.
For det har vært mange saker. Etter mitt skjønn har pandemien hatt avgjørende betydning – regler som var utformet med tanke på ordinær eksamensavvikling, kan gi urimelige utslag når de ble anvendt uten slingringsmonn i den stress-situasjon som pandemien var for institusjonene – både for ansatte og studenter.
Hvis Haugland har rett, og det tror jeg han har, er uregelmessighetene i Felles klagenemnd av begrenset betydning for hvordan regler er utformet – reglene fastsettes av institusjonene.
Nemnda har større innvirkning på straffenivået, og hevdes å ha lagt seg på et uskjønnsomt høyt nivå i saker som ikke dreier seg om fusk i egentlig forstand (se uttalelse fra professor Jan Fridthjof Bernt i Khrono 6.7.). Ifølge en uttalelse fra jusprofessor Anneken Sperr ved UiB til VG 14.9. har lederen «… vært en energisk talsperson for en hard linje, særlig i sakene om selvplagiat. Denne linjen er i utakt med rettsfølelsen, altså hva som oppfattes som rimelig og rettferdig, i akademia og samfunnet ellers.»
På den annen side kan ikke Felles klagenemnd gi strengere straff enn det institusjonen har gitt (se Khrono 3.8.22). Khrono refererte 2.10.23 at «i 2022 fikk 65 studenter omgjort straffen de enten helt eller delvis allerede hadde sonet». Dette viser at institusjonene har stor innflytelse ikke bare på reglene, herunder definisjonen av fusk, men også på straffenivået.
Den viktigste regel av betydning for fuskesaker er imidlertid uskrevet, og er nedfelt i virksomheten. Den består i at institusjonene skal prøve studentene i kunnskaper og ferdigheter av faglig art, etter at studentene har fått tilbud om, eller har vært pålagt, å følge undervisning. Her foreligger det en slags uskrevet kontrakt – studentene prøves i utgangspunktet på de felter som har vært dekket av undervisning og øvelser. Samtidig er det likevel slik at noe må studentene sette seg inn i på egen hånd – ikke alt i pensum blir dekket av undervisningen.
En undergruppe kunnskaper og ferdigheter av særlig betydning for fuskesaker dreier seg om sitering og kildebruk. Under ordinære omstendigheter får studentene undervisning og trening i dette på relevante tidspunkter i studiet, gjerne før de skal skrive større oppgaver, enten som hjemmeeksamener, eller som bachelor- og masteroppgaver.
Under pandemien ble imidlertid atskillige eksamener omgjort til hjemmeeksamener i hui og hast, på tidspunkter i studiet da studentene ikke hadde fått trening i sitering og kildebruk. Jeg skriver her trening, fordi jeg mener at dette er et felt hvor studentene må få tilbakemeldinger på innleverte oppgaver, for å sikre at de har fått med seg finurligheter.
Man har altså måttet lage justerte løsninger for eksamensform, som har kunnet innebære brudd på den uskrevne kontrakten: I tillegg til å bli prøvet i fagstoffet, ble studentene også prøvet i kildebruk, på et tidspunkt der de kun hadde fått henvisning til regler på nettet, eller andre steder.
Det går selvfølgelig an å hevde at slik trening skulle være unødvendig – studentene må da kunne sette seg inn i disse reglene selv. Dette hadde kanskje vært et akseptabelt standpunkt dersom studentene ble straffet mindre strengt. Men det virker som at vurderingen av feil på dette feltet har vært den samme som under normale omstendigheter, uten pandemiens stress.
Mens feil på det faglige område blir sanksjonert med lavere karakter, skal det svært lite til for at studenter utestenges både ett og to semestre. Dette gjelder ikke bare i såkalte selvplagieringssaker, men også der det foreligger andre mindre feil hva angår sitering og kildebruk, det jeg har kalt henvisningsfeil (Khrono 1.9.), hvor kilde er oppgitt, men henvisningsmåten ikke er hundre prosent som den skal være. Utestengningen er nok likevel ikke det verste – det verste må være å bli stemplet som fusker. Som jeg tidligere har anført – beskyldinger om fusk når det bare foreligger mindre feil, kan knekke unge mennesker.
Som følge av pandemien fraviker man altså det normale i to henseender: Utvider området som studentene prøves i, uten å ha gitt grundig undervisning og trening. Men man foretar ikke tilsvarende tilpasninger når studentene begår feil på dette området – her later man som om alt er normalt, og straffer som før.
Det antydes nå gjenopptakelse av en rekke fusksaker som følge av uregelmessigheter i oppnevningen til Felles klagenemnd. Etter min oppfatning bør universitetene og høgskolene på eget initiativ gå gjennom saker der studenter er blitt utestengt som følge av påstått fusk ved eksamener gjennomført under pandemien. Man må forsikre seg om at man ikke har gitt uskjønnsomme straffer for det som kan være brudd på reglene om fusk, men som ikke er fusk i egentlig forstand, fordi studenten har oppgitt eksterne kilder, og bare begått henvisningsfeil. Henvisningsregler ville under normale omstendigheter vært dekket i undervisning og trening, og slik langt på vei vært unngått.
I tillegg må man, med tanke på fremtiden, justere både forskrifter og straffenivå, i samvirke med Universitets- og høgskolerådet, Felles klagenemnd og departementet, med sikte på at det bare er tilfeller av egentlig fusk, det å stjele fra andre uten å oppgi kilde, som blir straffet med utestengning.
Der er selvfølgelig en del kjeltringer blant studentene, men neppe så mange som en del institusjoner har lagt til grunn, som følge av den nidkjærhet man har utvist også når de ytre omstendighetene var ekstraordinære.
