Annonse
Holbergprisen 980x150
Annonse
Holbergprisen mobil

Gråtende barn og stormfullt hav

Av Aasne Jordheim

Publisert 2. april 2020

For mye kåseri og for mange gjentakelser når forfatteren skal være en ridder for den folkelige kunsten.

Etter å ha skrevet bøker om den norske byggeskikken og vårt norske landskap, har kulturhistoriker Arne Lie Christensen beveget seg innendørs.

Fakta
Arne Lie Christensen
Elg i solnedgang. Et kulturhistorisk blikk på bilder
Pax, 2020
168 sider
Veil. pris: kr 323
Hva er det folk har på veggene, lurer han på i sin siste bok; spørsmålet innleder forordet. Jeg kommer i den forbindelse på en beretning om en kjent norsk maler. Han skulle hente barnet sitt i en bursdag, men tok like gjerne en sveip innom hele huset for å se på bildene, og stoppet visstnok kun ved ett av dem, et fotografi.

Christensen ville nok ha stoppet ved dem alle, og i hvert eneste bilde ville han ha funnet noe interessant. Også om det dreier seg om hurtigmalerier eller reproduksjoner, også om det er velkjente motiver som gråtende barn, dampskipsmalerier og årvåkne skytsengler, slikt som sjelden går under kategorien kunst. Hvorfor er for eksempel ikke et godt malt bilde av en elg i solnedgang å forstå som kunst, spør forfatteren, og gjør seg med det til talsperson for et inkluderende kunstsyn. Formålet med denne boka er å si noe pent om slike bilder.

Det er ikke underlig at noen ønsker å se litt nærmere på hva vi nordmenn har hatt på veggene opp gjennom tidene. Det er del av å skulle forstå norsk kultur og norsk sinnelag, og vi får en liten historisk presentasjon av veggpryden, og den begynner med samtalebildene. Det er betegnelsen på bilder rikfolket fikk malt direkte på veggene sine mot slutten av 1700-tallet, som en slags selvpresentasjon og som altså hadde til hensikt å innlede til samtale. I store sveip farer vi gjennom tiden før kunsten ikke ble skilt fra håndverket til kunsten begynner å leke med seg selv.

Boka er gjennomillustrert, og jeg synes det er gøy å se på bildene. Vi kan følge med når forfatteren tar for seg de religiøse bildene, portrettene, landskapsmaleriet, og de jeg liker best, motivet hus ved vann. I disse bildene ser vi at sjøen som regel ligger der helt stille og blank, det er duse farger, alt er fred og idyll, og likevel er det noe utsatt og skjørt ved det hele. Dette skyldes ikke bare at huset står der helt for seg selv, men like mye at den storslåtte naturen får huset til å se litt lite og bortkomment ut. Hvor godt beskyttet er man, egentlig? Noen av de religiøse bildene kan også være litt artige, de forteller en historie, og det er mulig at bilder med sigøynerpiker og gråtende gutter også gjør det, men i så fall er det temmelig tomme eller retusjerte historier. Reklamemateriell fra Redd Barna forteller gråtende barns historier mye bedre.

Forfatteren har et veldig inkluderende kunstsyn. Det er kunst dersom eieren av bildet finner noe fint eller interessant i det, tror jeg han mener. Kunst og kultur flyter således i hverandre; det vil si kultur forstått på antropologisk vis. Vi må legge vekk kunstblikket og ta frem kulturblikket, sier han, og går i den sammenheng i rette med det han oppfatter som elitisme. Her bruker han sterke ord, som «forakt», og i det innledende kapitlet kommer følgende setning: «Mange akademikere og kunstinteresserte ser på slike bilder med et nedlatende, eller overbærende, blikk.» Skal leseren få sitt pass påskrevet? Eller skal vi lytte til den såre tonen boka tidvis slipper frem, og som både overdriver og sikkert har helt rett?

Først mot slutten skjønner vi at det er en personlig agenda bakom det hele. Boka er et slags oppgjør knyttet til opplevelser fra et feltarbeid i 1970-årene. Da arbeidet han som kulturforsker og var innom en del hjem, og han sveipet ikke bare innom, forstår vi, men tok seg tid, ble kjent med, og derfor: Gjennom å få respekt for menneskene, fikk han respekt for det de omga seg med også. Men hvorfor skriver han om dette nå? Mye har skjedd siden den tid. «Plakatene har gjort sitt inntog i hjemmene», sier Christensen. Ja, det skjedde vel også i 1970-årene, og siden da er vi blitt bombardert med visuelle inntrykk av alle slag.

Forfatteren skriver opplysende og enkelt om kunst og kultur; det er litt drøfting, litt undersøkelse, og han bruker noter (selv om referansen til de siste 30 notene har falt ut). Han tar også opp forhold omkring kunst som sikkert vil være gyldige i lang tid, som spørsmålet omkring hva det er som gir verdi, men alt i alt blir dette litt gammelmodig og litt for lite informert om dagens scene. Han spør mot slutten: «Er vi i vår tid i ferd med å utvikle et mer inkluderende syn på kunst og på bilder generelt, som en motstemme mot det dominerende kunstblikket?» Men dette har vi da gjort for lengst, er mitt svar.

Jeg tenker at forlaget burde ha strammet opp litt. Veggpryd er interessant, men her blir den personlige inngangen for dominerende. Det blir for mye kåseri, for mange gjentakelser og et tidvis vel forklarende språk. Det er fint å ville være en ridder, ja, jeg liker det ved boka, men selve kampen er ikke helt til å kjenne seg igjen i.

Les flere bokanmeldelser her.