Av Andreas Ervik
Publisert 8. desember 2022 kl. 16:22
Henrik H. Svensen har formidlet geologi som spaltist i Morgenbladet og i en rekke bøker, og vunnet Forskningsrådets formidlingspris. «For å forstå verden, må den forenkles», skriver han tidlig og presenterer en hovedinndeling basert på visuelle kjennetegn: Magmastein er prikkete, sedimentære bergarter lagdelte, mens metamorfe er stripete.
På feltvandring lærer vi å gjenkjenne og å snakke om stein – og bergartenes språk er adjektivrikt.
Kagge
311 sider
Veil. pris: kr 449
Av alt bestående fremstår stein som det mest bestandige. Et land av stein viser derimot det norske landskapets foranderlighet. Svensen sammenligner landskapet med vinterskogen, hvor vekster i dvale kan fremstå livløse, men kyndig blikk kan ane formative krefter. Kreftene som former stein forenkles til to hovedkrefter, en oppbyggende og en nedbrytende. Dansende jordplater hever landet, mens klimaet eroderer og fjellvegger raser – landskapet er forsteiningen av omveltning og slitasje.
Forfatteren skriver poetisk frem landskaper fra førhistorisk tid. Han sitter på hustaket og drømmer om hagen innhyllet i glødende askesky mens lavabomber hagler. Berggrunnens bestanddeler sammenlignes med poser twist med ulike sammensetninger av biter, mens oppvarmede bergarters evne til å sprekke, strekke og foldes sammenlignes med plastilina. På sitt beste kombineres steiners kretsløp med beskrivelser som gjør dem levende, kroppsnære og minnerike, som de små og glatte flintsteinene Svensen putter i lomma, som kan ha kommet til Norge i isflak.
Det gir barnlig begeistring å lese om jordens surrealistiske utgangspunkt. Jorden har aldri vært flat, men på et tidspunkt glødet og spant den med en fart så døgnet varte bare et par timer, og planeten var altså smultringformet. Det samme gir også lesingen om den unnselige gråhvite steinen anortositt, en vanlig bergart fra jordskorpens dyp, men som ved funn på månelanding bevitner om jorden og månens opprinnelse fra et sammenstøt med en annen planet.
Ikke bare naturlandskap, men også bybildet fornyes av Svensens perspektiver. Geologen innbyr til å tenke systematisk og helhetlig om jorden, og med begrep som antropocen forstå hvordan mennesker er blitt en egen geologisk kraft. Forfatteren blir melankolsk av byggetomter og veiskjæringer, som utover å ødelegge økologisk mangfold også erstatter berggrunn med ensartet asfalt og betong.
Boken består i stor grad av komplisert materie. Og leseren overlates for lett til å selv finne veien fra enkle hovedinndelinger til klassifiseringer slik som denne tilfeldig valgte setningen fra midten av boken: «Mange av bergartene i gneisene er felsiske, som betyr at de stammer fra noe som engang var granitter (og ryolitter), syenitter eller sandstein og leirstein.» Det blir mye å holde styr på i oppramsinger, som tidvis får lesingen til å flyte utover. Det gjør bokens nydelige fotoer særskilt velkomne. Gjennom alt fra landskapsbilder til fjellvegger til nærbilder av steinklumper får leseren tilgang til det sedvanlige og spektakulære. Dermed avlastes noe av slitet med å tilegne terminologien.
Forenklet sett består Et land av stein av to moduser: den ene leksikalsk, informativ og klassifiserende, den andre prosessorientert, sammenlignende og fantasirik. Der den første avkrever leseren mer enn det kan forventes av ufaglærte, smitter den andres formidlingsiver.
