Hva kan vi lære av jordas masseutryddelser?

Av Aasne Jordheim

Publisert 26. juni 2018

Mens jeg leser Henrik H. Svensens bok Stein på stein, renner en setning fra den gang jeg var antropologistudent, meg i hu.

Fakta

Henrik H. Svensen

Stein på stein – På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie

Aschehoug, 2018

239 sider

Veil. pris: kr 349

Den viste hvordan forskersubjektet hadde begynt å problematisere seg selv, at det innenfor den antropologiske metode nødvendigvis fantes et stort element av noe subjektivt, som man så forsøkte å gjøre rede for, oppsummert i setningen «watch me watching the natives». «Watch me watching rocks» kunne godt ha vært en undertittel på Svensens bok, for som han har gjort i sine tidligere, kritikerroste bøker, gjør han også denne gang: bringer leserne med seg inn i forskningsprosessen, og det vil si, inn i alt fra  analyse av steinprøver og å dukke ned i faghistorie til å klø seg på leggen som følge av myggstikk i felten. Ja, litt oppkast hører visst også med, i hvert fall når man drikker vodka på feltarbeid i Sibir. 

Svensen er geolog, ansatt ved UiO som forsker, og har gjort det til en spesialitet å koble det fortellende med det faglige, en spesialitet han mestrer så godt at den som trodde det kanskje var tørt og kjedelig å lese om geologi, nok må tro om igjen. Dette er en drivende god fortelling! Temaet i denne boka er masseutryddelse, noe som jordkloden visstnok har opplevd fem ganger i løpet av sin historie. Den største var for 252 millioner år tilbake, og det er den Svensen så gjerne skulle ha forstått. Hvorfor skjedde den? Over 90 prosent av alt liv døde da. Kanskje vil kunnskap om disse masseutryddelsene gjøre at vi bedre kan forstå den klimakrisen vi står overfor i dag, og som for første gang i historien skyldes mennesket?

Selv om det dreier seg om vulkaner og stein, om piper og siller og dannelsen av klimagasser, er det også en menneskeverden vi skal innom her. Hvordan ser et forskerliv ut? Hva erfarer en forsker som må dra langt ut i verden for om mulig å kunne finne svar på sine spørsmål? For eksempel drar han (og kollega og medforfatter til sentral artikkel, Sverre Planke) til Sør-Afrika og Sibir, for nå gjelder ikke teorien om meteorittnedslag mer, men hva med å undersøke de store vulkanprovinsene der? Er ikke de en nøkkel til noe? Og begge steder må han innom folkelivet også, for det bor jo faktisk folk på denne kloden, og de kan av og til være like lunefulle som en vulkan, like tunge å flytte på som stein, hvilket er besværlig når man for eksempel trenger tillatelser av ulikt slag. Og så er de noe som verken steiner eller vulkaner er, tror jeg, for eksempel forfengelige, stolte og ærgjerrige.

Svensen møter folk både når han skal samle inn data, og når han skal presentere sine funn på forskerkonferanser. Så det menneskelige må også vises frem, hvor motvillige vi kan være i å akseptere nye ting, eller hvordan drømmen om fast jobb kanskje er en like viktig drivkraft som trangen til erkjennelse. Men riktig å ta det i øyesyn gjør han ikke, slik han for eksempel gjør med skiferen og sandsteinen. Han ser at det kanskje er sedimenter i kulturen etter tiår med apartheid, men driller ingen hull i den, for det er stein han plukker opp hele tiden og samler i kassevis. Han er omgitt av folk, men finner ikke ledetråder der. Og hvorfor skulle han nå det? Nei, «watch me watching rocks» innebærer ikke å gå i klinsj med metode. Det er et fortellergrep og ikke et ledd i erkjennelse, selv om jeg i begynnelsen og litt innimellom håpefullt sitter og venter på at han skal klare å legge det sammen, det menneskelige og vår jordklodes former.

For også vi former kloden, det er ikke bare istider, vulkanutbrudd og meteorittnedslag som skaper endringer. Vi former ved at vi forbruker og forbrenner og derfor nå befinner oss innenfor en geologisk tid som kalles antropocen, men også gjennom vårt blikk og våre tankeformer og holdninger gjør vi noe med verden. I boka klarer Svensen av og til på elegant vis med seg selv i sentrum eller med seg selv som et utgangspunkt å lede oss inn i ukjent terreng, å bringe oss fra en menneskelig verden inn til noe ukjent, nøster seg frem slik til noen faglige innsikter. Tenk om han hadde kunnet nøstet seg litt videre, tenker jeg av og til, og på den måten ha brakt humanvitenskapene og naturfagene enda nærmere hverandre. Han viser jo hvordan hele forskningsprosessen er en stor, sammenhengende aktivitet av fortolkning, men gjør det ikke ettertrykkelig nok. For ikke bare lava, men også tankeformer og holdninger kan bre seg utover, størkne og bli omtrent ugjennomtrengelige, skjule andre former for liv dermed. Virkelig elegant hadde boka blitt om han hadde klart bedre å vise hvordan det overalt er lag på lag, vist hvordan for eksempel vodka-drikking kan være spor, slik aske i skiferen er spor, og ikke bare et grep for å skape bevegelse i teksten, en teknikk for å skape overganger. Overalt går det jo an å grave frem noe, overalt er det former.