Hva er vårt arbeid verdt?

Hva er vårt arbeid verdt?

Av Erik Egeberg, professor emeritus, Tromsø

Publisert 5. august 2021

Det er vel intet menneske som er blitt forsker for lønnens skyld. Men lønnen er like fullt viktig som målestokk for samfunnets verdsettelse av ditt arbeid.

Den 1. juli tikket det inn en melding fra Forskerforbundet med «nyheten» om at én professor tjente mer enn en million enn en annen, eller mer bestemt: at forskjellen var fra under 700.000 til 1,7 millioner.

Det lød slett ikke bra. At ikke alle professorer gasjeres like godt, er ikke noe helt nytt, men særlig gammelt er det heller ikke. Da jeg for snart femti år siden fikk min første faste universitetsstilling, ble dosenter avlønnet efter sjefsregulativet kl. 2 (og professorer efter kl. 4), og med statens regulativ diskuterte man ikke. Når vilkårene var de samme for alle, var det lett å avfinne seg med dem.

Annonse

Les Forskerforums sak her: Samme stilling – én million i lønnsforskjell

Men så begynte man å differensiere, noe som rimelig nok – i likhet med enhver forandring – vakte diskusjon: hvem skulle få mer (eller mindre, men akkurat det siste snakket man ikke så mye om). Et hovedkriterium skulle være «dyktighet», og det lyder rimelig, noe også hovedtillitsvalgt Belinda Skjøstad ved UiO slutter seg til: «Vi mener at de dyktigste skal få uttelling.» Men hun må straks konstatere: «Det er ikke alltid de dyktigste som har best lønn.» Og det er ikke så rart, for det finnes intet omforent (enn si objektivt) kriterium for en professors dyktighet.

Erik Egeberg

En ting er at professorer ved samme institusjon har ulik – endog svært ulik – lønn, en annen og kanskje mer betenkelig at lønnsforskjellene later til å følge faglige grenser. Det er nemlig også noe ganske nytt. Riktignok har professorer i forskjellige fag hatt forskjellig inntekt, men ikke som universitetslærer. Det er en velkjent sak at Frederik Stang, som var et særdeles lovende professoremne, sa nei til universitetet fordi han ville tjene bedre som advokat (og senere som statsminister). Professorlønnen ble ikke endret i den anledning, heller ikke for jus. Til grunn for universitetets hele virksomhet lå fundasen av 1824, som riktignok lister fakultetene opp i tradisjonell rekkefølge: teologi, jus, medisin og filosofi, men som straks understreker at fakultetene er av samme rang og verdighet. Det er dette prinsipp dagens tilstand rokker ved. Eller rettere sagt: den prosess som på ganske få år har ført til dagens tilstand. Og som vil gå sin gang inntil en motkraft bremser den opp. Spørsmålet er hvor lenge institusjonene vil tåle lønnsspennet før de sprekker.

Les også: Dette betyr lønnsoppgjøret for deg

Dette er i først og fremst et problem for institusjonene selv og deres reelle eier – staten og dermed hele det norske samfunn. Men det er også et problem for Forskerforbundet, som risikerer å falle fra hverandre i særforbund for de enkelte fag dersom den dominerende felles identitet som forsker eller vitenskapelig medarbeider forsvinner. Det var denne identitet som førte til at det etter krigen lyktes å få økt forståelse for vitenskapens betydning i samfunnet, og professorene kom opp i «samme lønn som ekspedisjonssjefer og fagdirektører under departementene». Og det gjaldt faktisk alle professorer, uavhengig av fag.

Senere er ikke utviklingen gått i forskernes favør. Jeg vet ikke hva en ekspedisjonssjef tjener i dag, men kan ikke forstille meg at det er på nivå med de laveste professorlønningene. Snarere det dobbelte? Nå er ikke penger det triveligste å diskutere, og det er ikke så altfor mye Forskerforum skriver om denne siden av Forskerforbundets virksomhet. Og det er vel heller intet menneske som er blitt forsker for lønnens skyld, for til store penger fører det adskillig lettere og enklere veier. Men lønnen er like fullt viktig som målestokk for samfunnets verdsettelse av ditt arbeid.

  Hva akter Forskerforbundet å gjøre for å komme ut av denne penible situasjonen? En professorlønn på 1,7 millioner – er i og for seg ikke urimelig, de generelle faglige krav til en professor i hvilket som helst fag tatt i betraktning. Nei, det er avstanden til dem på bunnen som skaper problemene, og den avstanden må forbundet legge seg i selen for å minske, helst få helt bort. Hvilken strategi har man?

(Når det her er tale om «professor» og «universitet», er betegnelsene brukt representativt for hele forskningssystemet.)

Les også: