Samme stilling – én million i lønnsforskjell

Professorer:

Samme stilling – én million i lønnsforskjell

Av Julia Loge

Publisert 25. juni 2021

Jon Martin Arnemo reagerer på at det er store lønnsforskjeller mellom professorene i fagmiljøet hans. Samlet sett er forskjellene enda større.

– Urimelige lønnsforskjeller er demotiverende, og nå ser vi at det har utviklet seg slik over tid, både på høyskolen og internt på fakultetet, sier Jon Martin Arnemo.

Han er en av ni professorer ved Høgskolen i Innlandet (HINN) som har sendt et bekymringsbrev til ledelsen og fagforeningene ved høyskolen fordi de mener det er for store lønnsforskjeller mellom professorene ved Fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi. Arnemo mener forskjellene har oppstått i HINNs arbeid for å bli universitet, fordi de har fått støtte fra lokalt næringsliv til å rekruttere flere professorer.

Annonse

– Da må man ut på markedet, og de beste koster mye, så da har vi fått indikert hva som er markedsverdien for en professor i vårt fagområde. Forskjellen er stor sammenlignet med lønnen for oss som har vært her lenge.

Arnemo har jobbet for høyskolen i 20 år, de siste 13 årene på heltid. Nå ser han at de nyansatte får 100 til 200.000 mer i årslønn enn de som har jobbet lenge ved høyskolen.

– Innenfor et relativt lite fagfelt, og på en og samme institusjon, bør ikke utvikle seg slike forskjeller, sier han.

Minstelønn til millionlønn

Det er 350.000 kroner i lønnsforskjell mellom professorene ved HINN, ifølge Arnemo. Det er lite sammenlignet med forskjellene mellom professorer samlet sett. Landets best betalte professorer tjener over 1,7 millioner kroner i året, ifølge Khrono. Og de dårligst betalte har ikke stort mer enn minstelønnen for en professor, som er 637.900 kroner i året (lønnstrinn 69). Men de fleste tjener bedre enn dette. Forskerforbundet opplyser likevel at de har flere medlemmer som tjener under 700.000 i året.

Flere av professorene med disse laveste lønnstrinnene jobber ved Universitetet i Oslo. Belinda Eikås Skjøstad, hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved UiO, forteller at universitetets professorer i gjennomsnitt har lønnstrinn 83, men at noen er helt nede i 70 og andre oppe i lønnstrinn 99.

– Det er ikke alltid de dyktigste som har best lønn, ifølge Belinda Eikås Skjøstad. Foto: Erik Norrud.

Både det Det humanistiske fakultetet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet har professorer som tjener lite, mens medisin, odontologi og juss har attraktive arbeidsmarkeder utenfor universitetet som presser opp lønnen for de universitetsansatte.

– Vi mener at de dyktigste skal få uttelling, men resultatet er ikke alltid helt rettferdig, kommenterer Skjøstad.

Store fagforskjeller

Fra Universitetet i Bergen forteller hovedtillitsvalgt Steinar Vagstad at den lokale særavtalen sikrer at de som får opprykk til professor nå, får minst lønnstrinn 79. Men det er fortsatt 150 av de 600 professorene ved UiB som tjener mindre enn dette.

Verken alder eller hvilken fagforening man tilhører gir store utslag i lønnsforskjeller, men det gjør fag.

– Det er ikke en eneste professor i juss som ikke har millionlønn, sier Vagstad.

Vagstad forteller at Det juridiske fakultet har høy lønn og små forskjeller mellom professorene. HF, kunstfagene og universitetsmuseet har gjennomgående lav lønn, mens medisin og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet har stor spredning, fra like over 700.000 kroner i året til over én million kroner i årslønn.

– Forskerforbundet støtter at det skal være forskjell basert på oppnådde resultater. Det er ikke vår policy at alle skal tjene likt. Som fagforening er vi sterk motstander av ubegrunnede lønnsforskjeller, men ikke mot begrunnede lønnsforskjeller. De fleste forskjellene er godt begrunnet, selv om ikke alle er enig i det, sier han.

– Ikke tradisjon for lønnskamp

Arnemo mener at en av grunnene til at han og hans kollegaer har sakket akterut i lønnsnivå, er at de har vært veldig opptatt av fag, og lite av lønn.  

– Det er ikke tradisjon for å drive lønnskamp. Men man må jo være aktiv, stå på krava og bruke mulighetene. Men hos oss er det ikke kultur for det, sier Arnemo.

Til forskjell fra andre grupper har ikke professorer automatisk lønnsøkning med økt ansiennitet.

– Lokale, ordinære forhandlinger er professorenes store mulighet, istemmer Skjøstad ved UiO.

Vagstad forteller at noen sender krav til de lokale lønnsforhandlingene hvert år, noen venter til de har fullført spesielle prosjekter, og noen sender aldri krav.

Steinar Vagstad støtter at ulik innsats gir ulik uttelling. Foto: Julia Loge

– Noen har et drålig forhold til lederne sine og blir nedprioritert selv om de gjør en helt anstendig jobb. Hvis du derimot når gjennom i mange lokale forhandlinger, så får du etter hvert ganske mye bedre lønn enn kollegaen din, sier Vagstad.

– Hvor mye trenger du å kunne vise til for år å sende et krav?

– Du trenger ingenting, for du aner ikke hvordan resten av bunken ser ut. Jeg oppfordrer alle til å søke. Lokale lønnsforhandlinger er en fin anledning til å ta en fot i bakken og se over hva du har gjort. Alle har gjort noe, uteksaminert noen studenter eller skrevet noe. Vi sitter jo og forhandler ute på fakultetene, og noen steder er det få folk med, hvis folk der bare hadde søkt, så hadde de ikke trengt mye for å få et lønnstrinn eller to.

Må bruke systemet

Det andre alternativet er å bruke anledningen hvis man får store stipender til å be om lønnsøkning også utenfor de lokale forhandlingene. Ved UiO får man også høyere lønn som merittert underviser.

Men lønnsnivået ved tilsetting betyr mye, ifølge de tillitsvalgte. Og det er lettere å få opp lønnen til nyansatte og for ansatte som får personlig opprykk. Ifølge Skjøstad er det også et problem at førsteamanuenser med lav lønn beholder et lavere lønnsnivå når de får opprykk til professor.

­– Man må få uttelling når man endelig blir professor. Vi klarer ofte å forhandle opp lønnen, og vi har en avtale på UiO som gjør det mulig å sende inn krav via fagforeningen når man får opprykk, forteller hun.

Men, som Arnemo fortalte, er det ikke alle bruker de ulike mulighetene som finnes, og da kan det bli store forskjeller. Ved UiO følger de med på dem som ikke har fått lønnsøkning de siste fem årene og ber dem spesifikt om å sende krav.

– Men hvis du aldri får inn ekstra midler, og er gjennomsnittlig forsker og underviser, og i tillegg glemmer å sende inn krav, så kan det fort gå fem år mellom hver lønnsøkning.

Holder tritt med lønnsveksten

– Det er viktig at man er klar over systemet. Be om en lønnssamtale på instituttet, så sender de forslag til fakultetet, som lager prioriteringer til lønnsforhandlingene, og ikke glem å sende krav via fagforeningen, forklarer Skjøstad

Formøtene til de lokale lønnsforhandlingene er allerede i gang, og fristen for å sende krav kommer like etter sommerferien.

– Våre grupper med særlig høy kompetanse ble ikke sett i årets sentrale oppgjør, så det vil vi ha med oss inn i de lokale forhandlingene.

Vagstad, som selv er professor i samfunnsøkonomi, følger også med på hvordan lønnsutviklingen er for universitetsansatte sammenlignet med lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Han forteller at en forholdsvis stor del av den tilgjengelige summen i lønnsforhandlingene, havner hos professorene.

– Blant de vitenskapelig ansatte er professorene de eneste som har holdt tritt med lønnsutviklingen i samfunnet ellers, mens førsteamanuenser, stipendiater og postdoktorer sakker akterut, sier han.

Teknisk-administrativt ansatte holder tritt med resten av samfunnet i gjennomsnitt, men snittet skjuler mellomledere med det Vagstad omtaler som veldig god lønnsutvikling, mens mange ingeniører og teknikere sakker akterut.

– Det er virkelig stusselig, en rotten deal. Dette er gjerne folk med doktorgrad og midlertidige forskerstillinger bak seg, som nå tjener 550.000 i året. De jobber beinhardt og tar en ordentlig lang utdanning, og så ender de der.

Les også: