Annonse
Annonse

Hva gjør hjernen med musikk?

Av Aasne Jordheim

Publisert 10. april 2019

Mye å lære og noe å stusse på i bok om musikk.

Nevroplastisitet.» Der har vi et ord, og det ordet betyr at hjernen vår er foranderlig, ja, at den hele livet forandrer seg, hver dag endrer den seg, i og med at den utsettes for inntrykk, og det for eksempel ikke er sant lenger at vi ikke kan utvikle nye hjerneceller.

Fakta

Are Brean og Geir Olve Skeie

Musikk og hjernen. Om musikkens magiske kraft og fantastiske virkning på hjernen.

Cappelen Damm, 2019

256 sider

Veil. pris: kr 399

Dette kan gi håp om mye. Den menneskelige aktiviteten som får hjernen til å forandre seg aller mest, er visstnok musikkutøvelse, ikke rart da at det er interessant å forske på musikerhjerner og hva som skjer i hjernen når vi lytter til musikk eller vi selv spiller et instrument. For så kan vi tenke at dette kan komme til nytte i forståelsen av, og aller helst behandlingen av, hjerneslag, demens, Parkinsons, utviklingshemninger og psykiske lidelser. Musikk kan være medisin?

Are Brean og Geir Olve Skeie er begge nevrologer, Skeie er også utdannet pianist, begge underviser ved hver sin musikkinstitusjon, og sammen har de nå skrevet boka Musikk og hjernen. Den flate tittelen oppveies av en undertittel som lover mye: Om musikkens magiske kraft og fantastiske virkning på hjernen. Alle kjenner vi til denne magiske kraften, hvordan musikk kan løfte, bistå, utfordre, berolige. Men hvordan dette er mulig, hvilke mekanismer som en musikkopplevelse forutsetter, det kjenner nok ikke like mange til, og første del er viet dette temaet.

Boka har en enkel struktur, den består av tre deler, og Hva hjernen gjør med musikk, heter den første. Den tar for seg hele prosessen som begynner med lydsignaler i lufta og ender med en følelsesmessig reaksjon i oss. Hvordan skapes sammenhenger og harmoni? Hva er en tone, og hva skal til for å oppleve en rytme? Det får vi forklart her, og det er stram presentasjon, men også tidvis ganske abstrakt, slik det vel må bli når lydopplevelsen skal formuleres med ord og tall. Mer futt og fres er det når rytme og følelser er temaet, mennesket er det eneste vesenet som faller i rytme med hverandre, lærer vi blant annet, og at hukommelsen er en forutsetning for rytmeopplevelsen.

Men så skvetter jeg til. Vi skal over fra enkel struktur til kompleks. Den menneskelige hjernen er den mest komplekse av alle strukturer vi kjenner til i hele universet, forteller forfatterne, men det hindrer dem tydeligvis ikke fra å ha en klar viten om hva hjernens funksjon er. Vitsen med hukommelsen, forteller de, og også med hjernen, er å kunne forutse fremtiden. De sier det flere ganger, og det sies så veldig skråsikkert, og det er derfor jeg skvetter, men så er det vel riktig da, og jeg prøver å la meg overbevise, for har jeg noe bedre å komme med? Det er flere slike påstander, om følelser for eksempel, hva er en følelse? Jo, en respons på en kroppstilstand. Men hva betyr det? Alt som foregår i meg, kanskje, og slik er for eksempel grubling over livets mening også en kroppstilstand? Midt oppi slikt kan i hvert fall musikk gjøre godt.

Musikk treffer følelsene våre, absolutt, skaper stemning, men i boka får vi høre lite om erfaringer og tanker, hvordan musikk av og til kan påvirke her, musikk søker jo også som oftest å uttrykke noe, den er således forbundet med mening, eller som forfatterne selv sier, er knyttet til språk. Det perspektivet er fraværende i boka, og grunnen til det skyldes nok et vitenskapelig paradigme: det som gir retning til hva man ser etter og trenger å gjøre rede for, og motsatt, hva man kan ignorere eller ta for gitt. Det er antakelser i sving innenfor et paradigme, og det er når man hekter seg på dem, at både blindhet og skråsikkerhet vil kunne oppstå.

I bokas andre del går vi fra beskrivelser om hva hjernen gjør med musikk, til hva musikk gjør med hjernen. De største hjerneendringene som er påvist på gruppenivå, finner vi visstnok hos musikere, hjernebarken er større hos dem, slik også hjernebjelkens fremre del er det. Musikkutfoldelse påvirker altså hjernen. Men betyr dette noe annet enn at musikere er gode til å være nettopp musikere? Barn som har fått musikkopplæring, får i hvert fall bedre hukommelse, viser forskning, men for øvrig er forskningen vag.

I siste del er vi tilbake til ordet «nevroplastisitet». En hjerne kan bli skadet, men kanskje kan musikk være til hjelp? Fungerer musikk som terapi? Også her viser det seg at forskningen er vag, selv om det finnes unntak. I denne delen går vi punktvis gjennom ulike typer sykdommer, får en beskrivelse, for så å bli presentert for forskning og funn. Dette blir litt kjedelig. Hvordan kunne si hva som er hva, hvordan trekke noen konklusjoner på så pass vage resultater eller vriene forsøk? Her er det lite magisk kraft, men mye diffus forskning. Jeg skylder på paradigmet! Eller jeg kan si at alt det interessante og lærerike vi har vært med på, ikke får en tilsvarende avslutning.

  • Les flere bokanmeldelser her