Kritikk | Bokanmeldelse
Sentrale spørsmål i Einar Duenger Bøhns nye bok er hva som kan og bør teknologifiseres: intelligens, mennesker, organismer, verden? Blant bokas kvaliteter er velformulerte, presise introduksjoner til algoritmer, informasjon og kunstig intelligens. Bøhn viser teknisk kompetanse, og diskuterer godt hvordan filosofi bidrar til etiske refleksjoner og innsikt i hvordan den teknologiske virkeligheten er skrudd sammen.
En innledende begrepsavklaring viser både det vellykkede og mindre gode. Fra filosofihistorien gir Aristoteles og Heidegger innspill til hva teknologi er og gjør. Videre diskuteres ulike begrepers leksikondefinisjoner, men de kritiseres generelt som upresise sirkelslutninger. Først på side 156 begrunnes inkluderingen med at leksikon ofte er start og slutt for folks undringer. Vurderingen er god, rekkefølgen og effekten på tekstflyten ikke.
Så smart har kunstig intelligens blitt at maskiner i dag overvinner verdensmestre i sjakkens mer kompliserte slektning, spillet Go. Filosofen undrer om maskiner vil kunne oppnå bevissthet på linje med mennesker. I en inspirert seksjon beskrives bevissthet som «mer en dynamisk enn en statisk egenskap, mer som en tornado enn en farge». Og på samme måte «som en datasimulert tornado ikke er en ekte tornado», postulerer Bøhn at maskiner aldri vil oppnå faktisk erfaring av verden. Og siden bevissthet ikke lar seg digitalisere, kan Bøhn dermed også tydelig avvise filosof Nick Boströms The Matrix-aktige tanke om at vi lever i en kunstig virkelighet. Verre blir det at etableringen av kunstig bevissthet som umulig i kapittel tre gir et rekkefølgeproblem i det påfølgende kapittelet, der kunstig bevissthet angis som forutsetning for en mulig utvikling av kunstige personer – og diskusjonen virker avklart før den kommer i gang.
Bøhn fremstiller menneskehistorien som en teknologisk utviklingshistorie, fra verktøy
mot autonome maskiner. Det er ikke entydig positivt, ettersom vi i økende grad «fremmedgjøres
overfor det vi forholder oss til på daglig basis».
Bøhn spekulerer i mulighetene for å designe kjøtt, kjæledyr og barn, og finner det «overraskende utfordrende å peke på hva som egentlig er galt med en slik designet virkelighet». Her burde Bøhn konferert med tenkere som kunne kommet med forslag, men vender seg isteden til dem som ivrer
mest for å forbedre alle sider av menneskelivet gjennom teknologi. Selv bruken av briller blir fremstilt som teknologisk optimalisering av mennesker, siden «den naturlige tilstanden for et fullvoksent menneske er forfall, så i den grad vi bruker teknologi til å forhindre forfall, bruker vi det til å forbedre oss og vår naturlige tilstand». Men er virkelig voksenlivet forfall, og er det et biologisk faktum, eller bidrar snarere teknologiutviklingen til forfallet?
Bøhn benytter en emosjonelt ladet analogi mellom naturlig utvikling og det å være om bord i båt på stormfullt hav. Han er på filosofisk gyngende grunn når naturens utvikling tegnes som en storm som krever menneskelig herredømme. Med Heidegger kommer Bøhn frem til en bedre etisk posisjon, hvor kunnskap utgjør vern mot å bli slavebundet til så vel som motstander av teknologi. Det er også mer i tråd med boka, som ellers søker å verne oss mot en overvurdering av overspente teknologiløsninger.
Les også:
