«Hvordan kan vi jobbe sammen for å utvide rommet for forskning i museene? Fagfellevurderte artikler fanger ikke opp alt av verdi»

«Hvordan kan vi jobbe sammen for å utvide rommet for forskning i museene? Fagfellevurderte artikler fanger ikke opp alt av verdi»

Av Line Engen, kurator for formidling ved Nasjonalmuseet

Publisert 11. november 2021

Det er forståelig at et museum ønsker å krediteres for sin forskning. Men er det i dag bare den fagfellevurderte artikkelen som gir uttelling, spør kurator Line Engen.

Siden jeg i denne kronikken går tett på et felt jeg selv er en del av, må noen avklaringer på plass før jeg fyrer løs. Jeg snakker i denne kronikken på vegne av meg selv. Jeg trekker veksler på min over tolvårige erfaring som formidlingskurator i Nasjonalmuseet, mine snart fem år som styremedlem i formidlingsseksjonen i Norges museumsforbund og utallige samtaler med museumskolleger i inn- og utland.

To av Nasjonalmuseets verdier nedfelt i overordnet strategi er å «være åpen» og «være uredd», en holdning som oppfordrer til å dele refleksjoner og utfordre det som kan oppfattes som konsensus. Jeg håper at flere stemmer kan ta del i de ulike forumene hvor forskning i museet diskuteres: at vi ikke skal være så engstelige for å si noe «feil» eller ikke være «faglige nok» – en formulering som kan versere i mange institusjoner og som nettopp kan stå i veien for meningsutveksling.

Annonse

Hva vil museet med forskning?

Så, la oss starte litt fra scratch, noe jeg selv har måttet gjøre de siste fem–seks årene hvor jeg har forsøkt å undersøke mitt eget felt og praksis og utføre forskning med en annen form og målsetting enn det jeg har gjort tidligere innen en kunsthistorisk modell.

For hva er egentlig forskning? Forskning er å undersøke noe ved hjelp av vitenskapelig metode for å frembringe ny kunnskap. Og anvendt forskning, som er det jeg snakker om i denne artikkelen, er virksomhet som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

Hva trenger museet forskning til? Hva bør museet undersøke og få mer kunnskap om for å oppnå sin visjon og overordnet strategi? Hvis et museum ønsker å være en relevant plattform i dagens samfunn, som jeg vil tror de fleste ønsker – hvordan kan da forskningen adressere dette?

Museer er steder for dialog

Tradisjonelt har forskning i museet tatt utgangspunkt i objekt eller samling. Til tross for at fokus i stadig høyere grad over en lang periode har beveget seg fra samling til publikum, har ikke dette nødvendigvis påvirket kunnskapssyn, kvalitetsstandarder eller forskningen.

Altså: Selv om de aller fleste museer i lang tid har kommunisert at de jobber for å nå ut til et bredt publikum, har mange av prosessene på innsiden av museet forgått som før. I en artikkel fra 2016 sier museolog Brita Brenna at museumskvalitet ikke lenger er ensbetydende med en «en gjenstand eller et verk av høy estetisk verdi eller kulturhistorisk betydning», men at både oppgaver og kvalitetsbegrepet er i endring: «Fra å være steder der spesielt verdifulle ting oppbevares, omformes de [museene] til steder for dialog og sosial inkludering.».

Dette er allerede fem år siden, og mye er i endring i museene i dag, og ofte er det kanskje slik at endringen lanseres fra feltet utenfor først, mer i teorien, eller som en ønsketekning, for innen museologien har det i lang tid blitt snakket om et paradigmeskifte hvor museet har gått fra å være et sted for autorativ kunnskapsoverføring til å se publikum som medprodusenter av mening.

Fysisk praksisforskning

Når det gjelder kunstmuseet, kan det nok virke særlig paradoksalt at forskningen i så høy grad har forblitt innenfor en tradisjonell kunsthistorisk ramme med tanke på at samtidskunsten selv kanskje fremfor noe annet felt har løsrevet seg fra disse rammene.

Praksisbasert forskning eller kunstnerisk forskning har over de siste tiårene funnet en form som speiler praksisen. Kunnskapen som genereres gjennom en kunstnerisk prosess og i en praksis, kan også deles videre som nettopp det: kunstnerisk prosess og praksis, også gjerne med tilleggsdiskurser som kan være i form av tekst, men det er ikke et krav.

Mange av praksisene og prosessene i museet er i høy grad fysiske og praktiske: De kan minne om kunstnerisk praksis, de kan også i høy grad være kunstnerisk praksis – flere av formidlere i kunstmuseer er utdannet kunstnere og trekker veksler på egen praksis i utviklingen av formidling.

Kunstnere har generelt fått en stadig viktigere plass innen kunstmuseet både nasjonalt og internasjonalt, også i andre typer museer, i utviklingen av alternative formidlingsformer. Alt skulle dermed ligge til rette for at kunstmuseet, men også andre museer skulle kunne trekke veksler på en slik tankegang for å undersøke, reflektere rundt og dele praksiserfaringer. Ett av museene som faktisk gjør dette i dag i stor skala og som har nytenket forskning og kunnskap i museet, er britiske Tate med forskningsleder Emily Pringle i spissen.

Eksemplet fra Tate

Tiden hvor den akademiske teksten var ansett som det eneste troverdige vitenskapelig uttrykk er forbi ifølge Pringle, man ser nå en utvikling mot å anerkjenne en rekke forskningsresultater, fra filmer til workshops, fra utstillinger til endringer praksis. Ved Tate kalles denne forskningsmodellen «praksis som forskning» (PAR).

Pringle argumenterer for at eksempelvis et formidlingsprosjekt i utstillingsrommet bør ses på som den visuelle manifestasjonen av en formidlingskurators kunnskap. Denne typen forskningsprosess er, som Pringle understreker, ikke lineær, men syklisk, og både individuell og ekstern – emosjonell og teoretisk.

Prosessen speiler således en type refleksivitet i forholdet mellom teori og praksis. Men dette er ikke den eneste forskningsformatet, blant annet publiserer museet Tate Papers som er et ganske tradisjonelt vitenskapelig tidsskrift med fagfellevurdering og mye bruk av kunsthistorisk metodikk. Ulike forskningsmodeller og disipliner lever altså side om side.

Publiseringskanaler

Det er forståelig at et museum ønsker å krediteres for sin forskning. Men er det i dag bare den fagfellevurderte artikkelen som gir uttelling? Dette er ikke et retorisk spørsmål, jeg spør fordi jeg ikke vet: Hvis et museum rammer inn et nytt formidlingsprosjekt som forskning for å undersøke hvordan målgruppen responderer, men også for å få mer bevissthet omkring hvordan prosjektet tok form og deler resultatene gjennom et seminar eller en workshop, kan da museet forskningsuttelling for det?

Når det i museumsfeltet snakkes om at forskningslitteratur er for lite tilgjengelig, vises det ofte til mangler i bibliotekenes samlinger. Min erfaring er imidlertid ikke at hovedproblemet ligger der, men at akademiske artikler i liten grad leses i praksisfeltet, eller kanskje rettere: brukes aktivt i utvikling av praksis. De oppleves kanskje som tunge, for teoretiske, og hvis det ikke er satt av tid eller rom i en travel arbeidshverdag til å forske får man heller ikke refleksjonsrommet til å finne frem til og sette seg ned med det som kunne være relevant forskningslitteratur. Har tradisjonelle fagfellevurderte artikler en form som egner seg for å bidra til endring av praksis? Har de i seg et aksjonsforskningspotensial? Og hvordan er det med museumstidskiftene, hvor opptatt er de av dette?

Jeg opplever at det er en smal krets av forskere som diskuterer og dermed også definere dette, jeg savner mange av praktikerne jeg beundrer fra mitt eget felt i denne debatten – hvor og hvordan deles deres formidable kunnskap? Forskning og et teoretisk rammeverk vil alltid høye statusen til en disiplin. Er dette en av grunnene til at det kan være en viss motvilje og skepsis mot å ny-tenke, eller snarere oppdatere kunnskaps- og forskningsdefinisjonen i mange institusjoner?

Spreng grensene

For å dele litt fra egen erfaring – over en lengre periode forsøkte jeg å anvende en praksisledet forskningsmodell inspirert av Tate og Pringle i utviklingen av en vitenskapelig artikkel om en praksis, jeg selv var med å utvikle ved min egen arbeidsplass.

Og i etterkant av prosessen og publikasjonen er jeg usikker på det er mulig å anvende Tate og Pringles metode slik den er beskrevet og tenkt når man jobber innenfor tradisjonelt publiseringsformat- og kanal. Det oppleves som vanskelig om ikke umulig å dele av de praktiske og emosjonelle erfaringene innen en slik form.

Det er dessuten krevende og tar enormt mye tid å skrive en slik artikkel – kommer disse kreftene lagt ned, refleksjonen og kunnskapen ett menneske i en institusjon har gjort seg museet i tilstrekkelig grad til gode? Jeg vil gjerne lære og vite mer hvordan vi kan jobbe sammen for å utvide forskningsrommet i museene.

Jeg håper seminaret «Spreng grensene: formidling blir forskning» på Vega scene i Oslo 25. og 26. november i regi av formidlingsseksjonen i Norges Museumsforbund og Nasjonalmuseet kan bidra videre inn i denne samtalen.

Les også: