Kritikk | Bokanmeldelse
Et virus er bare noen milliondels millimeter stort, men gud hjelpe meg så mye skade det kan gjøre, ikke bare i en enkelt kropp, men i et helt samfunn.
Så ble vi da også satt på prøve som mennesker da hiv-epidemien utspilte seg i Norge fra 1983. Her i landet døde rundt 450 mennesker av aids før det endelig kom medisiner som bremset hiv-viruset i 1996. En rekke allerede utsatte grupper – homofile, blødere, rusmisbrukere, sexarbeidere – ble enda mer sårbare i disse årene, og de som døde, får vi aldri tilbake. Men etter å ha lest Ketil Slagstads bok våger jeg å tenke at vi som samfunn likevel kom styrket ut av disse årene. For Norge før og etter hiv er ikke det samme.
Forlaget Press, 2023
524 sider
Veil. pris: kr 499
Det er her Slagstad gir oss en fortelling jeg rett og slett blir rørt av.
Det er en svært varm, vettug og velskrevet bok Slagstad har kommet med, og jeg har bare ett ankepunkt: at den ikke kom ut før, helst i fjor, da vi feiret Skeivt kulturår. Vi hadde trengt den da! Fjorårets markering av at det var femti år siden seksuell omgang mellom menn ble avkriminalisert, var viktig nok, den. Men jeg tror at for de fleste av oss ble denne markeringen likevel en stadfestelse av oppdelingen mellom «oss» og «dem», «homoene» og «heteroene», de «skeive» og de «streite». Hiv-epidemien satte derimot slike identiteter på spill, utfordret rigide kategorier og tvang folk til å se seg selv i andre.
Eller som Slagstad skriver: «Aids skapte et nytt språk for sex, samliv og identitet.» Nettopp denne observasjonen, som jeg slutter meg til, hadde vært så verdifull å ha med seg inn i for eksempel fjorårets markering av avkriminaliseringen. 1980- og 1990-tallets helsemyndigheter forstod snart at man ikke kunne snakke om for eksempel «homofile» som risikogruppe, for det var ikke identiteten som innebar smitterisiko, det var atferden. Over hundre år etter at kategorier som «homoseksuell» og «heteroseksuell» hadde blitt etablert og vi mennesker hadde begynt å tenke om seksualitet som noe vi «er», holdt det likevel ikke lenger. Det var hva vi gjorde, som var avgjørende. Å snakke om «menn som har sex med menn» i stedet for «homofile menn» er vel postmodernismen oppsummert i noen få ord. Personlig føler jeg at vi var på vei i en givende retning den gangen, men at vi nå likevel har latt oss innhente av alle disse kategoriene vi plasserer oss selv og hverandre i.
For at helsemyndighetene skulle nå fram til dem som hadde høyest risiko for smitte, måtte leger og annet helsepersonell ned i øyehøyde for å kunne kommunisere med dem det gjaldt. Slagstad beskriver hvordan de måtte snakke med menn som hadde sex med menn, med rusmisbrukere som satte sprøyter, med de som solgte sex, samt alle oss andre som surret rundt i livet. De måtte kort sagt lytte til erfaringer fra menneskene som levde de sårbare livene. Brukerinvolvering ble et nytt begrep.
Slagstad er lege, historiker og postdoktor ved Institut für Geschichte der Medizin und Ethik in der Medizin ved Charité Berlin. Han skriver lettfattelig om selve virusets historie, om de første famlende forsøkene på å få fram medisiner og om de ufattelige lidelsene mange av de som utviklet aids, måtte gjennomleve. Han får fram frykten over og fortvilelsen ved alt man lenge ikke vet, men også frykten og fortvilelsen når man etter hvert faktisk vet hva som skjer med en som utvikler aids. Slagstad veksler uanstrengt mellom autoritetenes blikk – enten de tilhørte helsedirektør Torbjørn Mork, spesialist i infeksjonssykdommer Stig Frøland eller bydelslege Georg Petersen, for å nevne noen. En fellesnevner for dem var at de ikke ønsket å bidra til at minoritetsgrupper ble ytterligere stigmatisert.
Samtidig er Slagstad selv opptatt av å gi stemme til representanter for de utsatte gruppene, i form av intervjuer av i dag eller sitater fra datidens medieoppslag. Slik kommer vi tett på viruset fra mange vinkler. Og hele veien er det denne viljen til å slåss mot hiv-viruset uten å skulle bidra til ytterligere stigmatisering som skinner gjennom helsearbeidet. Det er en historie der åpenhet, dialog og tillit får være ledende krefter i kampen mot viruset.
For hva betyr det egentlig at noe «ligger i blodet»? Tittelen som boken har fått, kjennes ikke helt dekkende for den humane historien som Slagstad forteller. For riktignok viste hiv-viruset seg snart å ligge nettopp i blodet, etter at man helt i begynnelsen var redd for at smitteveien var gjennom dråper, slik tilfellet er med covid-viruset. Sammenlignet med covid smitter dermed hiv ikke så lett, men når det først gjør det, kan det være helt nådeløst med tanke på hvordan det saboterer immunforsvaret.
Det som derimot ikke ligger i blodet, er hvordan vi mennesker møter et virus som hiv, og det er her Slagstad gir oss en fortelling jeg rett og slett blir rørt av.
