Klokt om fremmedgjøring – overfor selvet, verden og andre fagtradisjoner
LUKK
Annonse
Annonse

Elling Ulvestad: Homo sapiens alienus – essays i biologiens og medisinens filosofi

Klokt om fremmedgjøring – overfor selvet, verden og andre fagtradisjoner

Av Kjetil Vikene

Publisert 27. oktober 2023 kl. 15:10

Elling Ulvestad, professor i medisin, viser gjennom grundige faghistoriske refleksjoner hvordan «subjektets gjenkomst» har gjort seg stadig mer gjeldende innenfor de biologiske vitenskapene.

Som professor i medisin ved Universitetet i Bergen har Elling Ulvestad en forkjærlighet for vitenskapshistorie. Han er også sjef for mikrobiologisk avdeling på Haukeland universitetssykehus, med immunologi som fagfelt. Dessuten er han åpenbart en belest filosof, og nysgjerrig på fagfelt langt utenfor sine egne: Ulvestad er en hyppig bidragsyter til en rekke ulike tidsskrift – både fagspesifikke (som Tidsskrift for Den norske legeforening) og mer generelle (som Nytt Norsk Tidsskrift). Dermed favner boken også bredt når det gjelder mulige lesere, selv om den kanskje er aller mest tiltalende for dem med en hang til vitenskapsfilosofi. Essaysamlingen består av tidligere publiserte og noen nyskrevne tekster som gir oss åpne og interessante refleksjoner om mennesket, Homo sapiens, og med Ulvestads tillegg: alienus – det fremmedgjorte.

Elling Ulvestad

Homo sapiens alienus – essays i biologiens og medisinens filosofi

Fagbokforlaget, 2023

178 sider

Veil. pris: kr 299

Skal jeg forenkle bokens hovedtematikk på det groveste, vil jeg kanskje kunne si at det meste kretser om dikotomien «selv» vs. «ikke-selv». Dette uttrykket – som er hentet fra immunologien – viser omtrentlig til immunforsvarets operasjonelle skillelinjer, der selvet skal bevares og ikke-selvet besvares. Men skillet kunne like gjerne vært hentet fra – og har vært brukt i – sosiologien, psykologien og den filosofiske etikken, fag Ulvestad skriver seg inn i. Jeg skynder meg å legge til at hele Ulvestads bok er en eksplisitt problematisering av dette skillet – og at han stadig søker å oppheve det.

Med denne dikotomien i bunnen diskuterer han overordnet både hvordan vi har blitt fremmede for oss selv, hvordan mennesket som biologisk rase er i ferd med å utslette sitt eget hjem i antropocen, om hvordan ulike vitenskapskulturer for lenge har betraktet hverandre som fremmede, og – med mer enn et lite snev av moral – hva som må til for at vi skal finne «Den rette måten å vere i verda på», som avslutningsessayet så fint er titulert.

På veien dit er vi innom vitenskapsfilosofiske betraktninger om hvordan subjektiviteten, som i 100 år ble nøytralisert i biologiske målinger og prøvetaking, gjør sin tilbakevending til en rekke fagfelt. Den mekanistiske forståelsen av mennesket – som har vært en suksessfaktor for fremskritt i de medisinske vitenskapene – har samtidig gjort at noe har kommet ut av syne, skriver Ulvestad. Han kontrer med en mer kompleks forståelse av relasjonell tilpasningsdyktighet som finnes både i menneskelivet og i immunforsvaret. For psykologen, sosiologen og andre samfunnsvitere er innsikten om viktigheten av relasjoner selvsagt helt åpenbar, og en del lesere vil som ryggmargsrefleks kanskje hilse Ulvestad med et «velkommen etter». Men da misser man poenget, som, slik jeg forstår det, er å legge grunnen for en opplyst samtale på tvers av vitenskapene. 

Den mekanistiske forståelsen av mennesket har gjort at noe har kommet ut av syne, skriver Ulvestad.

Tekster om vitenskap, pandemi, vaksiner og positivismedebatt, om Darwin, Skjervheim og Kant, er alle spesifikke tenkestykker som hver for seg er lesverdige som frittstående tekster – men det er totaliteten av dem som er denne bokens styrke. De gjentagelsene som med nødvendighet oppstår – om for eksempel fremmedhet og subjektivitet – på tvers av essayene, tjener på at de blir belyst i nye kontekster. Dermed underbygger de også metodisk bokens hovedbudskap: Mennesket (tekstene) må forstås som et nettverk av relasjoner, der det ikke alltid er lett å forutse hva som er konsekvensen av – eller til og med forskjellen på – ytre og indre påvirkninger, på «selv» og «ikke-selv».

For meg er bokens høydepunkt det nyskrevne essayet «Selvbevarelse», en tour de force om bokens hovedbudskap. Her tar Ulvestad oss utvungent gjennom immunologi, evolusjon, Freuds og Zappfes dødsdrifter og -ønsker, og ender opp – inspirert av Heidegger – i en håpefull utlegning om omsorg som en ufravikelig eller uunngåelig grunnholdning.

Uansett viser forfatteren gjennom sine grundige faghistoriske refleksjoner hvordan «subjektets gjenkomst» mer og mer har gjort seg gjeldende de siste 20 årene innenfor de biologiske vitenskapene, men at det ennå støter mot noe som kanskje i ytterste forstand er et uoverstigelig hinder: «Men fortsatt lar det seg vanskelig gjøre å avklare de adaptive systemers førstepersonsperspektiv ved hjelp av empiriske målinger.»

Det forhindrer imidlertid ikke Ulvestad i å reflektere og teoretisere omkring subjektivitet – og mennesket. I bunnen ligger det et holistisk perspektiv gjennom hele boken, men gjennom å bruke spesifikke eksempler unngår forfatteren at det hele blir en lunken masse velmenende refleksjoner. Det er de stedene forfatteren tar løpefart inn mot den normative etikken, at han er best. Heldigvis stopper han opp akkurat i tide til å la leseren tenke videre selv. 

  • Les også: