DEBATT

Mytebygging må møtes med myteknusing

Av Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen

Publisert 27. april 2015

Hvordan få norsk forskning til å hevde seg i verdenstoppen? I alle fall ikke gjennom å kutte på forskningstiden til våre beste forskere.

mytebygging-m--m-tes-med-myteknusing


Figur 1. Publiseringspoeng per medgått årsverk til forskning. (Korrigert for at høyskolene har 25% og universitetene har 50% satt av til forskning.)

mytebygging-m--m-tes-med-myteknusing


Figur 2. Andel publikasjoner i nivå 2.

mytebygging-m--m-tes-med-myteknusing


Figur 3. Institusjonenes andeler av forskningsmidler fra EU og NFR

FORSKNINGSTID: Norsk forskning er middelmådig, var konklusjonen til de to svenske professorene Mads Benner og Gunnar Öquist som på oppdrag fra Forskningsrådet for to år siden satte forsknings- Norge under lupen. Norge klarer ikke å hevde seg i fronten av den internasjonale forskningen. Den er blant annet for politisk detaljstyrt og preget av lave ambisjoner, ifølge de svenske forskerne.

I de siste årene har ledere ved universitet og høyskoler blitt utfordret på å bli bedre til å prioritere, være mer effektive, ha høyere kvalitet på forskning og utdanning, og ­– de av oss som kan – til å satse tydeligere på de beste. Forventningene fremkommer i langtidsplanen for forskning og utdanning, i Norges ambisjoner om å lykkes med forskningssøknader i EUs Horisont 2020 og bevilgninger i årets statsbudsjett som er øremerket utvikling av verdensledende forskningsmiljøer. Dette er utfordringer vi gjerne tar, men da må vi ha de rette virkemidlene å spille på.

Fakta er noe ganske annet enn det noen av våre kolleger prøver å overbevise bevilgende myndigheter om.

Rett før påske la regjeringen frem stortingsmeldingen om struktur i høyere utdanning (Strukturmeldingen) der også finansieringen av norsk forsking og høyere utdanning blir vurdert. Finansieringsutvalgets forslag til finansieringsmodell har skapt betydelig debatt i vår egen sektor. En del av innleggene har hatt til hensikt å skape myter; myter som må møtes med myteknusing.

Les også: – Basisbevilgningen er rettferdig.

Direktørene ved UiS og HiOA og assisterende direktør ved UiA skriver i Aftenposten den 24. mars. «De eldste universitetene forsker klart mest og får klart mest penger til forskning. Men de er ikke i nærheten av å være så produktive som de nye universitetene og deler av høyskolesektoren.» I andre innlegg hevdes det blant annet at høyskolene er «absurd diskriminert gjennom skjevheter i fordelingen av basisbevilgningen», og at breddeuniversitetene, eller «de gamle», som de også kalles har «en skjult milliardstøtte». I følge enkelte representanter fra våre «nye» og kommende universiteter, kan forskningen drives langt mer effektivt hos dem enn ved «de gamle» breddeuniversitetene. Påstanden underbygges gjerne ved å hevde at publiseringspoengene per faglige årsverk er nærmest lik mellom lærestedene, dersom det tas hensyn til at høyskolenes forskere kun har 25 prosent forskningstid. Vi får nesten inntrykk av at forskerne ved UiB, NTNU eller UiO, som i prinsippet skal ha mer forskningstid, skusler vekk offentlige midler gjennom lav effektivitet og lite relevans.

Resultater fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes database for statistikk om høgre utdanning gir derimot et ganske annet bilde av fakta enn det noen av våre kolleger prøver å overbevise bevilgende myndigheter om. Selv om høyskolene har hatt en svært så gledelig høy prosentvis økning i sin publisering de siste årene, har de fortsatt et langt stykke igjen før de når de samme resultatene som breddeuniversitetene, også om man tar hensyn til medgått forskningstid.

[wip4: photo=736836 width=512 align=middle]

Å måle publiseringsomfang er imidlertid ikke ensbetydende med å måle kvalitet. Det er betydelige forskjeller i andelen publisering som antas på nivå 2, de antatt beste tidsskriftene i verden. Om lag 24 prsoent av publikasjonene ved de gamle universitetene publiserer gjennom nivå 2. Tilsvarende tall for høyskolene er 12 prosent.

[wip4: photo=736837 width=512 align=middle]

Et annet kvalitetskriterium er siteringer. Siteringer er kanskje det mest robuste mål på ren vitenskapelig kvalitet da det sier noe om gjennomslaget av vår egen forskning. I universitetsrangeringen QS er Universitetet i Bergen rangert som det mest siterte universitetet i Norge og som nummer 56 i verden. Også i Times Higher-rangeringen gjør vi det godt på indikatoren for siteringer. I begge rangeringene er det for øvrig kun de gamle breddeuniversitetene som er omtalt.

Også kvalitetskriteringer viser liknende forskjeller. Store deler av de konkurranseutsatte forskningsmidlene fra EU, ERC og Forskningsrådet går til de gamle breddeuniversitetene. (figur 3)

[wip4: photo=736835 width=512 align=middle]

Så tilbake til stridens kjerne, og myten og anekdotenes farlige vei til opplevd sannhet. Det hevdes at forskningen er mer effektiv når ansatte må søke individuelt om forskningstid, slik det gjøres ved noen av de nye universitetene og ved høgskolene. Tildeling av forskningstid her oppnås ved resultatkrav blant annet basert på publiseringer. Ved breddeuniversitetene derimot, har ansatte som hovedregel plikt til å benytte tiden like mye til undervisning som til forskning. Omfang og kvalitet viser at denne ressursen forvaltes gjennomgående godt av de gamle universitetene. Forskning og forskningskvalitet er jevnlig tema i medarbeidersamtaler og de ansatte forventes å søke eksterne forskningsmidler. Særlig er dette viktig for finansiering av eksperimentell grunnforskning innen medisinske, teknologiske og naturvitenskapelige fag som er svært kostnadskrevende. Konkurranseutsatt, eksternfinansiering gir naturligvis midler til å utføre forskning, men viktig er det også at det gir tilgang på større forskningsnettverk og representerer en omfattende kvalitetsvurdering.

Legger vi bevilgningstall per institusjon til grunn ser vi også at de gamle breddeuniversitetene gir mer forskning per bevilget krone enn de øvrige institusjonene. Dette kan dels forklares med at disse i større grad får tilslag på konkurranseutsatte forskningsmidler.

Tid til forskning hos våre ansatte er et konkurransefortrinn når vi skal rekruttere internasjonalt.

Rene effektivitetsmålinger er heftet med svakheter og betydelige begrensninger. Blant annet sier de lite om kvalitet. I tillegg er institusjonene ulike både i dimensjonering, krav til faglig bredde, undervisningsoppgaver, drift av museer, biblioteker, botaniske hager og historiske bygg. Tidsbruksundersøkelser i sektoren viser at tid til forskning er under betydelig press, også ved de «gamle» breddeuniversitetene. Det er en utfordring for oss som institusjonsledere da dette på sikt vil kunne gi oss svakere forskning. 

Tid til forskning hos våre ansatte er et konkurransefortrinn når vi skal rekruttere internasjonalt. Norge kan ikke konkurrere på lønn, sjelden på å tilby de beste forskningsfasilitetene, ei heller på en sterk kultur for å dyrke de beste forskerne. Forskningstiden skal forvaltes godt og ikke skusles vekk i kampen om å heve oss over middelmådigheten.

Mads Benner og Gunnar Öquist har rett i at vi i for stor grad mangler frontlinjeforskning i Norge. Vi må tørre å ha ambisjoner om å utvikle verdensledende miljøer, og i tillegg følge ord med handling. Skal Norge innfri de felles, høye målsettingene om å utvikle verdensledende miljøer, og økt uttelling fra EU, må det satses på kvalitet framfor kvantitet. «Faglige kvaliteter bør avgjøre», skriver representantene for UiS, UiA og HiOA. Enig; ambisjonene må føre til tydeligere satsing på de fremste fagmiljøene.