Når kan styringsretten legitimt begrense akademisk frihet ved forskningsinstitutter?
LUKK
Annonse
Annonse

Når kan styringsretten legitimt begrense akademisk frihet ved forskningsinstitutter?

Av Gisle Andersen, sosiolog og tillitsvalgt ved forskningsinstituttet NORCE

Publisert 17. juni 2022

Selve muligheten til denne type utøvelse av arbeidsgivers styringsrett underminerer den faglige integriteten til forskningsinstituttene i Norge, skriver Gisle Andersen.

I Forskerforum 3.juni etterspørres det en debatt om i hvilken grad instituttsektorens særpreg kan legitimere innskrenkning av den akademiske ytringsfriheten. Lars Holden, styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena argumenterer for at vi ikke trenger en debatt, det hevdes at regelen er enkel, instituttforskere skal alltid avklare med arbeidsgiver før man uttaler seg. Etter min mening er dette en tolkning som er uforenlig med grunnleggende forskningsetiske prinsipper.

Bakgrunnen for diskusjonen er at Kierulf-utvalget i liten grad berørte problemstillingene som er særlig relevante for sektoren, de viste bare til at forskere skal ha samme akademiske frihet som universitets- og høyskoleansatte, så langt det er mulig innenfor forskningsinstituttenes særpreg.

Annonse

Holden mener det er slik at forskere i instituttsektoren ikke kan uttale seg som forsker, uten at det er «klarert» med arbeidsgiver. En slik praksis vil være en betydelig innskrenking av akademisk frihet og det er ikke noe i lovverket eller regelverk som underbygger tolkningen. Retningslinjene for basisfinansiering er svært tydelig på at akademisk frihet i størst mulig grad også skal sikres i instituttsektoren. Samtidig viser de til at arbeidsgiver har styringsrett.

Det vi trenger en debatt om er når og hvordan arbeidsgiver legitimt kan bruke denne for å innskrenke forskeres akademiske frihet.

Jeg vil hevde at styringsretten til arbeidsgiver i instituttsektoren må balanseres mot andre hensyn, det gjelder ikke minst de forskningsetiske retningslinjene. En tolkning er derfor at styringsretten til arbeidsgiver er begrenset og knytter seg til det som skiller instituttsektoren fra Universitets- og høyskolesektoren (UoH).

Tar vi utgangspunkt i lovverket er særlig to forhold vesentlig:

  • For det første har forskningsinstitutter muligheten til å ta på seg oppdrag hvor oppdragsgiver legger føringer på publiseringsmuligheter eller ikke ønsker offentlighet. Dette er oppdrag som UOH-sektoren ikke enkelt kan ta på seg, på grunn av begrensingene i Universitets og høyskoleloven (§ 1-5(6)).  Et typisk eksempel er oppdragsforskning for en industripartner hvor oppdragsgiver av kommersielle hensyn krever taushetsplikt om resultater. Styringsretten gir forskningsinstitutter mulighet til å pålegge forskere å arbeide på slike prosjekter, med taushetsplikt og uten mulighet for å publisere resultater (jeg sier ikke at dette er klokt, kun at det bør være mulig).
  • For det andre er det innenfor styringsretten å pålegge forskere å arbeide på bestemte prosjekter. Slik styring av «emne og metode» for forskningen er ikke mulig i UoH-sektoren (UoH-loven § 1-5(5)).

Dette er ganske langt fra den typen styring over forskeres mulighet til å ytre seg som forskere som Lars Holden argumenterer for. Holden underbygger sitt synspunkt med et konkret eksempel hvor et institutt har fått et oppdrag fra Miljødirektoratet. Holden tenker seg at oppdraget er å vurdere om et tiltak vil ha negative virkninger eller ikke, og hevder at vi ikke kan ha det slik at enkeltforskere ved instituttet motsier det «instituttet sier». Det Holden argumenterer for er altså, slik jeg tolker ham, at arbeidsgiver derfor kan pålegge forskere munnkurv ved faglig uenighet for å sikre at «instituttet» taler med én stemme ved oppdrag.

Holdens tolkning kommer etter mitt syn i direkte konflikt med den helt grunnleggende sannhetsforpliktelsen som ligger i de forskningsetiske retningslinjene. Den gir ikke forskere bare en rett til å formidle faglige funn, men også en plikt. Disse retningslinjene gjelder for alle forskere i Norge, uansett hvor man er ansatt. Denne plikten er individuell og en forpliktelse som følger med det å være forsker. Og arbeidsgiver, også om dette er et forskningsinstitutt, skal bidra til at dette er mulig. Så finnes det noen få legitime unntak, eksempelvis dersom man arbeider på et prosjekt hvor oppdragsgiver krever taushetsplikt om resultater.

Det er nok svært sjeldent at et miljøtiltak enten er helt trygt eller ikke, slik som det er i Holdens eksempel. Sannehetsforpliktelsen tilsier imidlertid at de faglige vurderingene som gjøres og grunnlaget de hviler på skal kommuniseres. Og dersom forskerne som er involvert er faglige uenige, så bør nettopp denne uenigheten formidles og forklares i rapporten. Det vil etter mitt syn gi en bedre rapport enn en rapport som skjuler faglig uenighet. 

Poenget er derfor også at det er de som er involvert som forskere som må gjøre disse vurderingene, det er de som uttaler seg, og ikke «instituttet». Og dersom rapporten har en slik karakter at enkeltforskere mener den ikke holder mål faglig, så har disse forskerne en plikt til å formidle sine synspunkter på egnet vis. 

Arbeidsgiver har jo også en rolle i slike prosesser, men jeg tenker at den primært må være å sikre gode rammer for de faglige prosessene og sikre at den forskningen som leveres er av høyest mulig kvalitet. Å pålegge forskere munnkurv for å sikre «instituttets» interesser er slik sett i direkte strid med forskningsetikken. Generelt mener jeg en slik holdning bærer veldig galt av sted. Holden viser til instituttets behov for å tale med én tunge. Spørsmålet blir da hvem ved «instituttet» som legitimt skal kunne overprøve faglige vurderingene og pålegge enkeltforskere munnkurv for å sikre dette? Jeg regner med at det er selvsagt at det ikke er greit med slik munnkurv dersom årsaken er at «instituttet» er bekymret for at viktige oppdragsgivere ikke liker forskningsresultatene?

Spørsmålet blir da hvordan offentligheten skal forholde seg til at et forskningsinstitutt aktivt styrer når og hvilke forskere som uttaler seg.  

Poenget er enkelt: Selve muligheten til denne type utøvelse av arbeidsgivers styringsrett underminerer den faglige integriteten til forskningsinstituttene i Norge. Når styringsretten er i konflikt med forskningsetikk og akademisk frihet, så er det styringsretten som må vike. Jeg mener argumentasjonen til Holden vitner om et ganske skremmende syn på akademisk frihet i instituttsektoren. Jeg håper derfor Holden her uttaler seg som forsker og ikke representerer synet til FFA i dette spørsmålet. 

  • Les også