Akademisk ytringsfrihet:− Det er i instituttsektoren truslene er størst
LUKK
Annonse
Annonse

Akademisk ytringsfrihet:− Det er i instituttsektoren truslene er størst

Av Asle Olav Rønning

Publisert 3. juni 2022

Kan instituttsektorens særpreg begrunne at den akademiske ytringsfriheten begrenses? USN-professor Stig Strandli Gezelius ønsker debatt.

Det regjeringsoppnevnte Kierulf-utvalget har lagt fram sin rapport med forslag for å styrke den akademiske ytringsfriheten (se faktaboks), men har i liten grad lagt instituttsektoren under lupen.

Ann Cecilie Bergene, instituttforsker og medlem i hovedstyret i Forskerforbundet, har tatt til orde for at også instituttsektoren må være med i debatten. Professor Stig Strandli Gezelius ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) er helt enig.

Annonse

− Uten instituttsektoren gjenstår det et stort tomrom når det gjelder å styrke den akademiske ytringsfriheten. Ut fra min vurdering er det i instituttsektoren truslene mot den akademiske ytringsfriheten er størst, sier han.

Fakta
Kierulf-utvalget

- Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet (Kierulf-utvalget) la fram sin utredning før påske.
- Utvalget, ledet av Anine Kierulf, foreslår endringer i universitets- og høyskoleloven for å tydeliggjøre ansattes og studenters akademiske frihet.
- Styrking i opplæring av akademisk frihet, akademiske ytringsvettregler og premiering av formidling er andre forslag.
- Utvalget har konsentrert seg om universitets- og høgskolesektoren og foreslår ingen spesifikke tiltak for forskningsinstituttene.

Instituttsektoren sto i 2020 for forskning og utvikling (FoU) verdt 15 milliarder kroner, eller 19 prosent av all FoU her til lands. Samtidig er sektoren gjennom anvendt forskning ofte premissleverandør for offentlige tiltak.

Uenighet blir illojalitet

Gezelius er sosiolog med lang fartstid som er instituttforsker. Han mener at forskere i instituttsektoren ofte oppfattes som representanter for sin arbeidsgiver på en måte som universitetsforskere ikke opplever.

− Det som etter min mening er hovedproblemet er at det fortsatt er en utbredt oppfatning at instituttene tar stilling i faglige debatter. Den oppfatningen innebærer at når forskere uttaler seg, uttaler de seg på arbeidsgivernes vegne, sier Gezelius.

Oppfatningen av at instituttforskere uttaler seg på instituttets vegne utløser ifølge Gezelius gjerne krav om at arbeidsgiver skal godkjenne ytringer på forhånd. Samtidig krymper rommet for faglig uenighet mellom enkeltforskere ved samme institutt. Faglig kritikk av kollegaer kan bli oppfattet som illojalitet.

− Konsekvensen er at det er legitimt at arbeidsgivere skal godkjenne ytringer før de framsettes. Ofte går dette konfliktfritt inntil en forsker kommer med kontroversielle synspunkter, sier Gezelius.

Har egne erfaringer

I boka «Interessekonflikter i forskning», utgitt av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, beskriver Gezelius sammen med medforfatter Klaus Mittenzwei hvordan forventningene om at forskerne uttaler seg på instituttenes vegne undergraver ytringsfriheten for instituttforskerne.

Gezelius har egne erfaringer å dra veksler på. Han var i 2009 tillitsvalgt i Forskerforbundet i daværende Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf), da en av forskerne ved instituttet skrev en kronikk med kritikk av norsk landbrukspolitikk.

Det førte blant annet til en epost fra ledelsen i Landbruksdepartementet, som var eier av instituttet, til ledelsen ved Nilf. Eposten inneholdt en anmodning om at instituttet skulle forklare at dette ikke var instituttets syn. Innblandingen skapte sterke reaksjoner og en større debatt om forskningsfrihet i instituttsektoren.

USN-professoren tror at det samme kunne ha skjedd i dag.

− Rapporter skrevet av forskere i instituttsektoren oppfattes ofte å være uttrykk for arbeidsgivers faglige syn, og den oppfatningen utløser forventinger om at arbeidsgiver har rett til å styre forskernes formidling, sier han.

Akademisk frihet, men…

Det er uklart om forskere i instituttsektoren i dag kan påberope seg full akademisk frihet. Retningslinjene for offentlig finansiert forskning i instituttsektoren ble endret etter saken ved Nilf i 2009. Det er likevel fortsatt unntak i dagens retningslinjer, der det heter:

«Instituttet må legge til rette for at prinsippene om akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning som utføres av forskere ved instituttet, så fremt det ikke kommer i konflikt med arbeidsgivers styringsrett.»

Dette forbeholdet om arbeidsgivers styringsrett er ifølge Gezelius uklart, og åpner for at enkelte forskningsinstitutt kan innskrenke forskernes handlingsrom.

I sin utredning skriver Kierulf-utvalget at «etter utvalgets vurdering er det viktig at vitenskapelig ansatte ved disse instituttene har samme akademiske frihet som universitets- og høyskoleansatte, så langt det er mulig innenfor forskningsinstituttenes særpreg.»

Sektor med særpreg

Utvalget går imidlertid ikke nærmere inn på hva dette særpreget betyr for den akademiske friheten.

− Vi trenger en debatt om i hvilken grad instituttsektorens særpreg kan legitimere innskrenkning av den akademiske ytringsfriheten, sier Gezelius.

Han understreker at han ikke har studert mandatet til Kierulf-utvalget, og ikke har grunnlag for å kritisere måten utvalget har definert sitt arbeidsområde på.

Utvalgsmedlem og tidligere NTNU-rektor Gunnar Bovim har tidligere sagt til Forskerforum at Kierulf-utvalget ønsker aktiv debatt om akademisk frihet også i instituttsektoren.

Han viste til at utvalget særlig var bedt om å se på mulige endringer i universitets- og høyskoleloven, og at instituttsektoren ikke er omfattet av denne. Bovim pekte samtidig på at utvalget hadde kort tidsramme for sitt arbeid.

FFA avviser uklarhet

Lars Holden, administrerende direktør i Norsk Regnesentral og styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA), avviser Gezelius’ beskrivelse av virkeligheten i instituttsektoren. FFA organiserer mange av de norske forskningsinstituttene.

− Når en instituttforsker uttaler seg må han eller hun avklare om vedkommende uttaler seg som privatperson eller på vegne av instituttet. Det er opp til instituttforskeren å avklare dette med egen ledelse. Om man føler at det er et problem er det fordi man snubler i egne roller, sier han.

Mangel på akademisk ytringsfrihet er ikke et stort problem i instituttsektoren, mener Lars Holden, leder i Forskningsinstituttenes fellesarena. Foto: Norsk Regnesentral

Mangel på akademisk ytringsfrihet er ikke et stort problem i instituttsektoren, mener Lars Holden, leder i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA). Foto: Norsk Regnesentral

Holden sier at det også finnes mer kompliserte situasjoner, gjerne knyttet til oppdragsforskning. Han viser til et tenkt eksempel der et institutt har fått i oppgave fra Miljødirektoratet å finne ut av om et tiltak har mulige negative miljømessige konsekvenser. Uenigheter i forskningsgruppa kan da være vanskelig å håndtere.

− Vi kan ikke ha et institutt som sier at det ikke er et miljømessig problem, og en enkeltforsker som sier at det er et problem. Det blir uheldig om en av forskerne motsier det eget institutt og egen forskningsgruppe har sagt i en rapport, sier Holden.

Samtidig legger han til at forskningsinstituttene generelt ønsker forskere som er aktive i formidling av sin forskning.

− Et lite problem

Holden mener at utfordringer knyttet til akademisk frihet finnes overalt, men at det er et lite problem i instituttsektoren. Han viser til sammensetningen av Kierulf-utvalget, der de fleste medlemmene var fra universitets- og høgskolesektoren.

− Det er åpenbart at de opplever at akademisk frihet er et større problem i UH-sektoren. Om man hadde opplevd at dette var et spesielt problem i instituttsektoren, hadde utvalget vært annerledes oppnevnt, sier han.

  • Les også: