Når universitet blir høyskoler

Når universitet blir høyskoler

Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 5. oktober 2020

Når jeg leser at Nokut har brukt ressurser på å evaluere graden av arbeidslivsrelevans i disiplinstudiene, er jeg tilbøyelig til å tenke at det norske byråkratiet er litt for stort, skriver gjesteskribent Oddveig Storstad.

For ikke veldig lenge siden hadde vi fire universitet i Norge. Nå har vi ti, samt noen som jobber intenst med saken. Det dypt ironiske er at parallelt med at høyskoler blir universitet, etterlyses dokumentasjon av arbeidslivsrelevans og innføring av praksis i disiplinfag som kjemi, filosofi eller mitt eget – sosiologi.

Når jeg så leser saken fra Khrono (14.09.20) om at Nokut faktisk har brukt ressurser på å evaluere graden av arbeidslivsrelevans i disiplinstudiene, er jeg tilbøyelig til å tenke at det norske byråkratiet er litt for stort. Når det er vedtatt at arbeidslivsrelevans skal belønnes i en ny finansieringsmodell, må den måles. Da er jeg redd det blir mer byråkrati, ikke mindre.

Selv kom jeg ut av universitetet med doktorgrad i et fag jeg ikke engang ante at eksisterte da jeg begynte på universitetet. Dette faget bruker jeg nå til å utdanne kommende lærere. Altså en profesjonsutdanning som tidligere hadde egne høyskoler, og hvor praksis fortsatt står sentralt. Likevel er det fra nettopp læreryrket begrepet «praksissjokket» har sin opprinnelse. I en doktorgrad fra 1980-årene vises det til hvordan nyutdannede lærere fikk «praksissjokk» i møte med skolen: De møtte en mindre idealisert skole enn utdanningen hadde forberedt dem på.

I dag virker det som begrepet har fått en noe annen betydning, at nyutdannede ikke er forberedt på å møte arbeidslivet mer generelt. At de nærmest står der med en kompetanse som ikke er relevant i den virkelige verdenen. Forestillingen om universitetsutdanninger som noe livsfjernt ligger trolig bak.

Les også: Nå skal universiteter få belønning hvis studentene får fast jobb. Forskerforbundet er skuffet.

En utdannelse skal selvsagt forberede til noe etterpå, men hva dette noe er, er for disiplinfagene mer uklart – uten at det er åpenbart hva problemet skulle være. Det innrømmes i og for seg også i Nokut-rapporten om arbeidslivsrelevansen i disiplinfagene. Det fastslås at det ikke er noe utbredt problem at nyutdannede fra disiplinfagene ikke finner relevant arbeid. I tillegg er det heller ikke noe som tyder på at kandidatene mangler kompetansen arbeidslivet forventer at de skal ha. Men i framtiden kan det bli et problem, og derfor må arbeidslivet kobles tettere på universitetsfagene.

Skillet mellom eksplisitt og implisitt kompetanse er viktig for å fange opp all læring som skjer etter at man er såkalt ferdigutdannet. Profesjonsstudiene har praksis under utdanning nettopp fordi implisitt kompetanse best erverves på den måten. Med implisitt læring siktes det til taus kunnskap man tilegner seg mer ubevisst og gjerne i form av å utføre en jobb over tid og å observere andre.

Kanskje står vi oss best på å i større grad anerkjenne at den implisitte kompetansen kan erverves etter at man kommer ut i arbeidslivet? På samme måte som ikke alt kan pakkes inn i skolen, kan ikke alle gode intensjoner puttes inn i disiplinutdanningene. Derfor kan man ta med seg en master i statsvitenskap og ende opp både som byråkrat, journalist eller forsker. Dette er fag med bred arbeidslivsrelevans.

Universitetsutdanning er modning. Lang utdanning er oftest den faktoren som påvirker våre meninger og vår adferd. Evnen til å tenke analytisk er kanskje den viktigste en universitetsutdanning utvikler. Det er nok en grunn til å puste lettet ut – ifølge samme Nokut-rapport mener både arbeidsgivere og utdanningssektoren at å være analytisk er den egenskapen det er viktigst at nyutdannede kandidater har.

Disiplinstudier gir oss en faglighet – teoretiske og metodiske verktøy for å analysere ulike situasjoner – som også kan brukes til å oftere si at nok er nok. At dette er misbruk av ressurser, og at vi aller helst vil få bruke tiden vår til det vi kan. Mye tyder på at det så langt har fungert relativt bra.

Les også: