Skrønen om en god leder
LUKK
Annonse
Annonse

Skrønen om en god leder

Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo

Publisert 11. mars 2024 kl. 09:11

«Glemt er bestyreren som hadde en ladd revolver i skrivebordsskuffen og mente seg forfulgt av både CIA og KGB – samtidig.»

Instituttbestyreren var en trivelig kar i de gode gamle dager. En som støttet medarbeiderne når det trengtes, og fordelte det som var av midler, rettferdig og klokt. Som en trygg far i huset.

Glemt er kontordamene (som de het den gangen) daglig gråtende under presset fra en tyrannisk bestyrer. Glemt er bestyreren som hadde en ladd revolver i skrivebordsskuffen og mente seg forfulgt av både CIA og KGB – samtidig. Bestyrerne var ansatt på livstid, og de satt trygt. Rett nok: Det endte med avskjedssak i tilfellet med revolveren. Men det var ikke bestyreren som fikk avskjed. Den som fikk sparken, var laboranten som sa fra om det. (Og ja: Historien er sann!)

Så fikk vi valgte bestyrere. Kollegene var alltid skeptiske til ansatte bestyrere (og de var den gang ikke professorenes overordnede heller). Når én mann – og en sjelden gang en kvinne – bestemmer alene; er ikke det oppskriften på korrupsjon? Dessuten var det ikke demokratisk. Noe vi var opptatt av på den tiden.

Men alt dette var glemt da universitetene skulle reformeres og reorganiseres nok en gang, og denne gang med enhetlig ledelse som prinsipp. Alle måtte ha en «nærmeste leder» å forholde seg til. Tilbake til ansatt leder. Denne gang på åremål, rett nok. Men med et klart oppdrag: Lojaliteten går oppover. Instituttbestyrerens jobb er å sørge for at styringssignalene ovenfra blir fulgt opp. Ingen slinger i valsen her: Arbeidstidsregnskap. Måltall for undervisning og veiledning. Ingen publiseringspoeng? Da blir det strafferunder. Mål og budsjetter skal holdes.

Dette måtte gå galt. Ingen visste hva en bestyrer egentlig skulle gjøre for noe. Hva består ledelse ved et universitetsinstitutt egentlig i? De som skulle ansette bestyrere, visste det ikke. De som fikk jobbene, fikk i beste fall en bratt læringskurve. Kontroll er ikke ledelse. Noen lærte det aldri.

«Nærmeste leder» for 100 medarbeidere? En halvtimes medarbeidersamtale til hver – én gang i året. Hvis man er heldig (eller uheldig, alt ettersom man ser det).

De gode gamle dagers instituttbestyrere var gjerne ansette fagfolk med vidt strategisk utsyn. Historikerne i Oslo minnes Sverre Steen. Medisinerne husker Fred Wahlberg. Dagens instituttbestyrere er for manges del helt ukjente, både innenfor fagene og utenfor. Delvis uten noen bakgrunn i fagene overhodet. Greit nok, det hvis det er timeregnskapet som er det viktige. Men hvis det skal tenkes fagstrategisk, på lang sikt? Planer og påbud ovenfra er i seg selv neppe nok til å gi god forskning, og ikke god undervisning heller.

Gode ledere får det til. En god leder kan lede alt. Universitetene har gått på denne skrønen, ser det ut til, på samme måte som så mange andre virksomheter i og utenfor det offentlige. Men hva med de dårlige lederne? Ser vi på erfaringene så langt, finnes det ikke dårlige ledere. Instituttbestyrere kan gå fra rene katastrofer lokalt og bli forfremmet til enda mer betydningsfulle lederoppgaver. Når det virkelig røyner på, er det ikke resultatene, men lojaliteten oppover som er avgjørende.

Gir dette motiverte medarbeidere og bedre kvalitet på undervisning og forskning? Vi kan håpe, selvsagt.

Svartmaling av en gretten gammel gubbe, vil kanskje noen si. Hadde det enda vært så vel. Men jeg må presisere: Det finnes mange gode instituttbestyrere der ute. Og for dem som ønsker å bli bedre, kan det sikkert organiseres erfaringsbaserte masterprogrammer i universitetsledelse.

  • Les mer: