Da mistankens styreform overtok ved universitetene
LUKK
Annonse
Annonse

Styringsform:

Da mistankens styreform overtok ved universitetene

Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo

Publisert 11. januar 2024 kl. 13:14

John Peter Collett ser likhetene mellom anklagene mot adelen før Den franske revolusjon, og anklagene mot det kollegiale lederskapet ved universitetene.

Fra Det Kongelige Frederiks Universitet kom i gang i 1813, var universiteter i Norge ledet av de vitenskapelig ansatte selv, i kollegiale organer på fakultets- og toppnivå, og etter hvert på instituttnivå. Først som et fellesskap av professorer, senere supplert med representanter for studenter og andre kategorier ansatte. Seg imellom valgte disse rektor, dekaner og instituttbestyrere.

Etter nær 200 år skulle alt dette bort. Universitetene skulle reformeres. Den nye styreformen beholdt valg til det øverste organet, men eksterne medlemmer kom inn. Universiteter skal som hovedregel styres av ansatte ledere på alle nivåer. Rektor kan fortsatt velges av universitetsfellesskapet selv, men nærmest som en unntaksordning. Ut over det sier universitetsloven av 2005 bare at den interne organiseringen «må sikre at studentene og de ansatte blir hørt».

Det er forskjell på å «bli hørt» og å stå for ledelse i fellesskap.

Leter vi etter begrunnelsen for at kollegialt lederskap måtte bort, finner vi overraskende lite. En systematisk evaluering av den gamle styreformen ble ikke foretatt. Svakhetene var ikke vanskelige å finne. Men det som fantes av universiteter som det var verd å reformere, var blitt styrt på denne måten i tiår etter tiår. På godt og ondt. Det var aldri snakk om å legge universitetene ned og starte forfra igjen.

Hovedformålet med reformene, ble det sagt, var å styrke de norske universitetene så de kunne hevde seg mot ledende universiteter i verden. At disse universitetene blir styrt av kollegiale organer lik dem man måtte kvitte seg med i Norge, ble aldri problematisert.

Det var ikke nødvendig med noen begrunnelse for å avskaffe kollegialt lederskap. De som leverte premissene for reformbølgen som skyllet over universitetene fra 1990-tallet av, trengte ingen.

Kollegial styreform var feil, ganske enkelt. En institusjon skal styres fra toppen. Lojaliteten skal gå i den retningen. Alle må ha en sjef. Hva skjer hvis du ikke har en sjef som følger opp og trekker deg til ansvar? Jo, da sluntrer du unna. Gjør minst mulig. Det lille du gjør, tjener dine egne interesser og ikke institusjonens mål.

Kollegial styreform kan bare tjene til å opprettholde ufortjente privilegier.

Vi kjenner synspunktene igjen fra anklagene mot adelen før Den franske revolusjon. Universitetsansatte ble vår tids parasittiske overklasse, som kunne gjøre som de ville, med fri disposisjonsrett over fellesskapets ressurser til egne formål. Ethvert forsøk på å rettferdiggjøre tilstanden ble feid til side. Giljotinen lytter ikke til motforestillinger.

Professorene fikk rett nok beholde hodet, men bare under forutsetning av at de bøyde det under sine nye herrer.

Er det slik at vi alle vil forfalle til uansvarlig dagdriverliv og korrupsjon hvis vi ikke har en sjef som fører arbeidstidsregnskap og innkaller til medarbeidersamtale en gang i året?

Nei da. Slett ikke. De samme universitetsreformene la til grunn at forskere og institusjoner kan måles etter «vitenskapelig kvalitet». Uten slike kvalitetsmål ryker sentrale forutsetninger for reformene. Og hvordan fastsettes vitenskapelig kvalitet? Jo, av vitenskapens egne kvinner og menn. I fagfellesskapets «peer reviews». Der hverken egeninteresser eller sjefer influerer. Som bare styres av den enkeltes usvikelige lojalitet til vitenskapens egne normer.

  • Les mer fra Collett: