Av Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder i Raftostiftelsen og Beathe Øgård, leder i SAIH
Publisert 14. februar 2019 kl. 14:59
Innlegget sto først på trykk i Vårt Land.
Siden i sommer har flere titalls studenter fra eliteuniversiteter blitt pågrepet for å støtte opp om krav fra uavhengige fagforeninger.
NRK rapporterte i desember at om lag 70 studenter, akademikere og arbeidere ble arrestert etter å ha støttet opp om fabrikkarbeideres krav om å kunne organisere seg i en uavhengig fagforening.
Samarbeidet og solidariteten mellom kinesiske studenter og arbeidere ligner på hva vi var vitne til i oppmarsjen til demonstrasjonene i Beijing i 1989. Det er første gang på tretti år at alliansen mellom studenter og arbeidere fremstår så tydelig som nå. Kinesiske myndigheter frykter en gjentagelse med liknende massemobilisering og tar aktivt i bruk de midler de har, til å stilne kritiske røster og kvele folkelig engasjement.
Kina er medlem av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), men har ikke ratifisert de tre konvensjonene om landarbeideres rett til å danne foreninger og slutte seg sammen, om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten og om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger. Kinesisk lov hindrer uavhengige fagforeninger fra å formes, og alle arbeidere som ønsker å organisere seg, må i dag knytte seg til den myndighetskontrollerte «All-China Federation of Trade Unions». Som medlem av ILO har Kina obligasjoner til å respektere forsamlingsfrihet selv om de ikke har ratifisert relevante konvensjoner.
Angrepene på høyere utdanning øker i omfang, og det blir stadig farligere å ytre seg og utøve forsamlingsfrihet som ung student. Scholars at Risk (SAR) har dokumentert 294 angrep mot høyere utdanning i 47 land i perioden fra 1. september 2017 til 31. august 2018 i sin ferske rapport «Free to Think 2018». Her rapporterer de også om dype bekymringer for kinesiske myndigheters arrestasjoner av akademikere og studenter fra den etniske religiøse minoriteten uigurene.
I januar 2017 lanserte kinesiske myndigheter en kampanje med ordre til uigur-studenter om å returnere til Kina. For studenter som nektet å vende tilbake, ble det lagt press på utenriksmyndigheter i deres oppholdsland, og det ble rapportert om arrestasjoner og trusler mot familiemedlemmer.
Rapportene om massearrestasjoner bringer tilbake minner fra kulturrevolusjonen hvor kinesiske myndigheter arresterte akademikere, offentlige intellektuelle og unge mennesker. Samme taktikk i dag kan føre til lignende konsekvenser. Vi risikerer å tape en ny generasjon akademikere og studenter, og få et mer innskrenket handlingsrom for alle kinesere.
På tross av innstrammingene og kontrollen fra kinesiske myndigheter over landets høyere utdanningssektor er Norge fast bestemt på å trappe opp samarbeidet, og stenger ørene for overgrepene mot menneskerettighetene. Høyere utdanningssektors frieri til økt akademisk samarbeid med Kina er nedskrevet i en rekke vedtatte dokumenter og strategier.
Panorama-strategien for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika skal tilrettelegge for et mer helhetlig og langsiktig samarbeid på områder av særlig interesse for Norge. Strategien fastslår store ambisjoner for økte satsninger mot Kina i arbeidet med internasjonalisering av høyere utdanning, både i form av studentmobilitet og faglig forskersamarbeid.
Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning (INTPART), som driftes av Norges forskningsråd og Diku, skal bidra til at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner utvikler varige relasjoner med sterke fagmiljø og institusjoner i prioriterte land, deriblant Kina. INTPART har økt både i omfang og midler. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men fraværet av forpliktelser om menneskerettighetsdialog er oppsiktsvekkende i de ulike strategiene og dokumentene.
Universiteter og høgskoler som inngår samarbeid med kinesiske aktører innenfor høyere utdanning, må fremme akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Disse verdiene må være reflektert i samarbeidsavtaler. Det trenger ikke være et enten-eller-ultimatum hvorvidt vi skal samarbeide med Kina, men det bør være mulig å være trofast mot egne verdier og ikke godta brudd på akademisk frihet. Når det oppstår situasjoner hvor kinesiske studenter og akademikere opplever å få sine rettigheter krenket, bør norske samarbeidsinstitusjoner være en tydelig stemme i å fordømme slike angrep.
Vi er bekymret over stillheten fra det internasjonale samfunn, Norge og de norske høyere utdanningsinstitusjonene, som ikke fordømmer angrepene fra kinesiske myndigheter.
Les også:
