Av Ronny Kjelsberg, styremedlem i NTL (Norsk Tjenestemannslag) ved NTNU
Publisert 29. april 2022 kl. 18:02
Et knippe forskerforbundet-tillitsvalgte valgte 27.april å flytte en pågående debatt om tariffpolitikken til Unio ut av felleskanalene Khrono og Universitetsavisa og inn i sitt eget tidsskrift, hvor de kommer med relativt likelydende kritikk som tidligere rundt min argumentasjon for sentral lønnsdannelse, med streikerett.
De tillitsvalgte beskriver en virkelighet hvor vi i årevis har hatt lønnsoppgjør som bare har tilgodesett de med lavest lønn og hvor langtidsutdannede har ofret sin egen lønnsutvikling av sin gode vilje. Dersom dette bildet hadde vært i nærheten av sannferdig burde vi over tid sett en utvikling i retning mindre inntektsulikhet. Det gjør vi derimot ikke. Inntektsulikheten øker. Det ser vi generelt i hele samfunnet av de samme tallene fra TBU som forfatterne støtter seg på (s. 175-178). Men det er sikkert privat sektor som står for det, kan man jo prøve å påsta, men det er det ikke. En SSB-undersøkelse fra 2018 viste at fra 2008 til 2017 steg Gini-koeffisienten i offentlig sektor med 21,4 prosent – det er betydelig mer enn i privat sektor). Realiteten i lønnsutviklingen i Norge, inkludert i vår sektor, de siste årene er at de som har lite, de har fått relativt sett enda mindre, mens de som har mye, har fått relativt enda mer. Dette har skjedd i en periode hvor den lokale lønnsdannelse i staten har økt dramatisk.
Så forfatterne fra Forskerforbundet forteller i beste fall bare halve historia, og knapt det, i sin framlegging av nyere lønnshistorikk.
Vi kan sikkert være enige om at ansatte i staten med lang høyere utdanning fortjener en reallønnsutvikling. Det tror jeg både NTLs og Unios medlemmer med lang utdanning mener. Men jeg tror ingen av dem synes at den utviklingen skal skje f.eks. ved å ta fra kolleger som tilhører yrkesgrupper med lav lønn, hvor en stor andel går ut i uførhet fordi kroppen ikke holder til pensjonsalder og som har en gjennomsnittlig levealder ti år kortere enn en akademiker. Jeg tror tvert imot NTLs politikk med utvikling for alle og mindre sosiale ulikheter har bred støtte, noe undersøkelser på hele befolkningen også viser. Jeg vil oppfordre Forskerforbundets tillitsvalgte til å kikke på de galopperende lederlønningene i staten, og den stadige opprettelsen av direktorater med stadig nye lederstillinger for å finansiere lønnsløft, heller enn å peke på LOs profil som problemet. Vi ønsker nemlig også en lønnsutvikling for våre medlemmer med høyere utdanning.
Vi kan sikkert også være enige om at gapet mot privat sektor enkelte steder er blitt stort. Det er en utfordring for arbeidsgiver, men det er også en utfordring som er svært skjevt fordelt på fagområder. Dersom det skal legges til grunn vil en ansatt som driver med forskning og utdanning på samme nivå, men innen ulike fagområder, ende opp med dramatisk ulik lønn, og det har nok delvis også skjedd. Men er dette en utvikling Forskerforbundet ønsker seg? Jeg tror ikke det.
Om vi nå likevel tar for oss SSB-tallene Unio har brukt, med de svakhetene gjennomsnittstall som vi har sett har, er det særlig de med masterutdanning som sakker prosentvis bak. Ved universiteter og høgskoler er dette en stor og økende gruppe administrativt ansatte, og en betydelig gruppe universitetslektorer. Det er grupper jeg nok tror historikk vil vise at NTL har prioritert vel så mye som Forskerforbundet – som en konsekvens av en solidarisk lønnspolitikk.
På spørsmålene om tariff opplever jeg dessverre at debatten bare står og spøler og aldri kommer inn på de konkrete, håndfaste poengene: Lønnsforskjellene i offentlig sektor har økt betydelig de siste 10 årene – ikke minket, slik det høres ut som på Unio. Å gi fra seg streikeretten og flytte lønnsdannelsen lokalt vil flytte makt til arbeidsgiver og øke lønnsforskjellene enda mer. Dette er ganske åpenbart, og støttes av tarifforskere.
Mye av innlegget til de Forskerforbundtillitsvalgte handler i tillegg om forståelsen av solidaritetsbegrepet inn mot tariff. Det er tydelig av teksten at de synes det er noe vanskelig å turnere.
Jeg synes det er rimelig enkelt, og at historieprofessor og NTL-medlem Knut Kjeldstadli formulerte det ganske presist i artikkelen «Rundt samme bord» fra 2014:
«Solidariteten brukes til å sikre utvikling for alle kategorier. «Lik lønn for likt arbeid» betyr å holde fast ved de sentrale, felles forhandlingene og ikke la de lokale pottene og individuelle tillegg vokse urimelig. Det betyr også å heve alle over kategorien «lavtlønte» (lønnstrinn 40). Det betyr at det ikke skal bli et lønnsgap etter kjønn. Det betyr at ledere, som har hatt den desidert beste lønnsutviklingen de siste åtte åra, kan klare seg med mer beskjedne tillegg, til gode for eksempel for konsulenter og rådgivere.
Og det betyr at det ikke skal bli skeivheter innad i en kategori, som professorene, der noen som ledelsen ser som stjerner, får tillegg på 150.000 til 200.000, mens andre ikke får noe. Glimrende forskning er sjølsagt et tungt argument. Men alle deler av vår samfunnskontrakt, også formidling og deltaking i det offentlige ordskiftet og utvikling av gode læringsmiljøer, skal oppfylles – og honoreres. En lønnsstruktur med mindre forskjeller legger trolig grunnen for godt klima og samarbeid ved institusjonen. Inntekten din skal være en lønn for utført arbeid, ikke en belønning mer eller mindre vilkårlig tildelt fra ledelsen.
Jeg synes fortsatt det Kjeldstadli beskriver er en god tariffpolitikk. Det tror jeg faktisk de fleste Unio-medlemmer gjør også. Dessverre ser det ikke lenger ut til å være Unios politikk. Unio har valgt en vei med lokal lønnsdannelse uten streikerett, som vil gi økte ulikheter også blant Unios medlemmer, i en tro på at det vil gi dem noe bedre gjennomsnittstall.
Jeg mener det er utrolig korttenkt.
