Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 20. juni 2023 kl. 12:00
Statsråd Ola Borten Moe uttalte til VG 26.5.: «Jeg ønsker en mer forholdsmessig praksis. Det bør ikke gis like strenge reaksjoner der en liten feil er begått, som i tilfeller hvor du faktisk har rappet tekst fra andre.» Jeg merket meg med stor interesse at denne uttalelsen favnet videre enn det temaet som har stått sentralt i debatten den siste tiden, nemlig ulike typer selvplagiering eller gjenbruk. Til VG uttaler han 18.6. om dette temaet: «Vi trekker opp et skille mellom det som på den ene siden har gitt studenten uttelling tidligere, og det som ikke har det. … Hvis du gjenbruker tekst du har fått uttelling for, uten å kildehenvise, så skal det fortsatt være fusk – akkurat som i dag.»
Den siste uttalelsen har avstedkommet blant annet følgende kommentar fra jusprofessor Jan Fridthjof Bernt i VG: «Lovforslaget er et lappverk for å opprettholde en praksis som er helt gal, og som rammer studenter helt urimelig og altfor strengt.»
Jeg er langt på vei enig med Bernt i karakteristikken av dagens praksis. Men jeg mener likevel at utstrakt gjenbruk ikke uten videre kan passere. Viktigere: Jeg har sett nærmere på merknadene til angjeldende § 12-4, annet ledd, og mener der å ha funnet ansatser til nye føringer for praksis. Disse vil jeg illustrere med en konkret fuskesak jeg har arbeidet mye med. Det sentrale tema er: Selv om gjenbruk fortsatt anses som fusk, bør man unngå ‘like strenge reaksjoner’ som når man ‘rapper tekst fra andre’.
I merknadene til lovforslagets § 12-4, 2. ledd, slik de fremgår av kapittel 23 i proposisjonen, heter det: «Plagiering er å anse som fusk. Plagiering kan være å framstille andres arbeid som sitt eget uten tilstrekkelig kildehenvisning, inkludert parafrasering. Enhver tekstlikhet, særlig oppdaget gjennom plagiatverktøy, må imidlertid vurderes konkret med hensyn til omfanget av tekstlikhet … .» Her er to interessante formuleringer.
Uttrykket ‘uten tilstrekkelig kildehenvisning’ synes å innebære at henvisninger ikke trenger å være fullkomne for at men skal unngå straff. Det bør avklares om det innebærer at dersom studenten ved gjenbruk har oppgitt den egentlige kilden, er det tilstrekkelig. Det vil da fortsatt være en feil at man ikke har vist til sin egen første gangs bruk, men dette kan oppfattes som et tilleggskrav, ut over det ‘tilstrekkelige’, og bør derfor ikke straffes like strengt som vanlig fusk. En slik feil kan, med statsrådens uttrykk fra 26.5., oppfattes som en ‘liten feil’, som ikke bør resultere i ‘like strenge reaksjoner’ som når man ‘har rappet tekst fra andre’.
På ett anklagepunkt i ‘min’ sak, ble studenten utestengt i ett semester for det som kan anses som en slik liten feil, nemlig at hun ikke hadde tilfredsstilt tilleggskravet.
Et annet anklagepunkt gikk på at hun ikke hadde satt inn fire anførselstegn på en side der hun dels hadde sitert og dels hadde parafrasert kilden. Men siden kilden var oppgitt nederst på siden, og overskriften for angjeldende side var en parafrasering av kildens tittel, var det helt klart at denne siden i sin helhet var hentet fra kilden. At det manglet fire anførselstegn som ville ha skilt ut sitatene fra parafraseringen, fremstår som ‘en liten feil’. Men så lenge hun hadde oppgitt kilden og ikke ‘rappet tekst fra andre’ er det også her urimelig med ‘en like streng reaksjon’ som dersom hun hadde rappet, nemlig nok ett semesters utestengelse, med en kostnad på brutto 75000 pr manglende anførselstegn i tapt inntekt over yrkesløpet.
At det etter bruk av plagiatverktøy må foretas en ‘konkret vurdering’ utdypes senere i merknadene med formuleringen «grundig og konkret utredning, hvor også studenten må få anledning til å belyse saken». En grundig og konkret vurdering av førstnevnte anklagepunkt ovenfor ville vist at det dreiet seg om lister over tiltak ved slagbehandling. Dette er en svært elementær tekst-type, som ikke krever særlig mye tankekraft, til forskjell fra mer kompliserte resonnementer. På tilsvarende måte som at man ikke bør forlange av geografer at de refererer til hver bidige gang de har ramset opp byer i Belgia, bør man ikke forlange at studenter på andre fagområder skal oppgi hver bidige gang de har gjengitt en eller flere lister.
Kravet om konkret og grundig vurdering ville vært av enda større betydning på et tredje anklagepunkt, der man nærmest på autopilot hevdet at studenten hadde plagiert en bacheloroppgave. En utredning av dette ville vist at det ville være nærmest uforståelig hvordan studenten skulle ha funnet fram til denne oppgaven, og at det var til visshet grensende sannsynlig at kilden var den læreboka hun hadde oppgitt som kilde. Dette siste var også presisert av hennes advokat, men her hjalp det altså ikke at studenten (gjennom advokat) hadde fått ‘anledning til å belyse saken’.
I merknadene finnes også følgende formulering: «Det må være et rimelig samsvar mellom de kravene studentene møter til eksamen og de forskningsetiske kravene som stilles til forskere, og som studentene skal trenes i.»
Her er for det første anførslene om ‘samsvar’ av interesse. I kommentarer på VG 18.6. poengteres det at gjenbruk er vanlig i forskning. Men det er vel sjelden tale om utstrakt gjenbruk, ut over noen få avsnitt. Slike overveielser over omfang bør også kunne gjøres av studenters gjenbruk, med en øvre grense for hva som er akseptabelt. Hvis gjenbruken overskrider en grense, eller det ikke er gjort klart at det foreligger gjenbruk, bør man ha regler for nedsatt karakter fremfor beskyldninger som fusk, ettersom forskere som gjenbruker med måte ikke anses som fuskere.
Når det heter at studentene skal ‘trenes’, synes det å innebære at de ikke bare skal ha fått henvisning til regler, men ha hatt anledning til å få tilbakemeldinger på innleverte oppgaver, der korrekt sitering og kildebruk har vært fokusert. Dette var et problem i ‘min’ sak, der Felles klagenemnd viste til en side i institusjonens uttalelse som dokumentasjon på at studenten hadde fått undervisning. Men alle anførslene fra institusjonen omhandlet henvisninger til regler på nettet; faktisk trening eller undervisning kunne ikke dokumenteres.
Anførselen om ‘samsvar’ utdypes i følgende formulering, som følger umiddelbart etter: «Det bør utvises en nyansering mellom ulike former for plagiering i vurderingen av reaksjonsfastsettelsen.»
Fellesnevneren for de fleste av mine anførsler er manglende nyansering – hva er tilstrekkelig kildehenvisning, og hvordan bør feil i området som ligger ut over det tilstrekkelige straffes; hvilke nyanser av betydning for straffenivået fremkommer dersom man ikke stoler på plagiatverktøy, men foretar en grundig og konkret vurdering av teksten.
Slike spørsmål, samt vurderinger av omfang av gjenbruk og kravet om trening, er ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet i lovforslaget. Avklaringer må derfor komme i behandlingen i stortingskomiteen til høsten, eventuelt i form av at denne delen av lovforslaget sendes tilbake til departementet for klargjøring.
Les mer om regjeringens forslag til ny universitets- og høyskolelov:
