Av Aasne Jordheim
Publisert 19. mars 2025 kl. 11:23
Folk som sitter og ruller vinen rundt i munnen, for å jakte på smak, befinner seg milevis unna de som sjangler rundt i parken etter å ha sittet der og drukket hele dagen. Selv om folk som har råd til dyr vin, kan sjangle de også. Men de har i mye større grad noe å holde seg fast i, så derfor faller de ikke; i hvert fall skader de seg ikke på samme måte som de som har en dårligere sosioøkonomisk status – SØS som det forkortes til i en ny bok om rus. Den slår fast sitt hovedfunn allerede i tittelen: De rike drikker mest, de fattige rammes hardest.
Willy Pedersen (red.)
De rike drikker mest, de fattige rammes hardest. Rus og sosial ulikhet
Cappelen Damm Forskning, 2025
197 sider
Veil. pris: kr 349 / digital åpen tilgang
Det er de med høyest utdannelse som drikker mest, og dermed må vi inkludere også Forskerforums lesere blant de mestdrikkende. Deres alkoholkonsum er 25 prosent høyere enn de med lavest utdannelse. Men, «de alkoholspesifikke skadene er klart mest utbredt blant dem med lavest inntekt og kortest utdanning». Dette kalles for alkoholskadeparadokset, og er et forhold boka ønsker å skape mer oppmerksomhet omkring. Hvorfor er det slik? Boka kommer ikke med noen svar, det er tall som er dens sterke side. Tall og grafer fra spørreundersøkelser og sammenlignende studier.
Vi går liksom gradene her, først handler det om røyking og alkohol, så introduseres vi for narkotika, til vi til slutt skal i fengsel. Der får vi høre at over halvparten av fangene har erfaring med narkotikabruk, og at de ruser seg også mens de sitter inne. Som regel på noe beroligende. Det viser seg at de innsatte betaler med fengsel for sin lave SØS, som her også inkluderer omsorgssvikt av ulik art.
Det går et tydelig skille også gjennom ungdomskulturen. Oslo er en delt by viser et av kapitlene i boka, også når det gjelder ungdom og rus. Høy SØS, både på bydelsnivå og i familien, øker sannsynligheten for bruk av alkohol. Her går det også en videre spiral, da alkoholbruken åpner for cannabis og kokain. I et senere kapittel kan vi lese om forskjellen på dealere på østkanten og vestkanten. På vestkanten er de ikke synlige og del av en gatekultur, og har derfor kunnet ha ulovlighetene sine i fred, men nå får vi endelig et lite innblikk i hvordan denne dealingen foregår – for eksempel gjennom folk som ønsker seg inn i et velstående festmiljø, eller gjennom «idealister» som tror på legalisering og rusens medisinske virkninger.
Hovedfunnet er uansett viktigst og har politisk betydning, nemlig at de som stiller svakest, blir de som lider mest av at rus har en så stor plass i samfunnet vårt.
Tall og fakta om rus er godt stoff for avisene, så mye av dette har vi lest om allerede, som at ungdom fra alkoholliberale hjem drikker mer. Hva denne boka bringer, er tallene bakom, og siden tekstene er vitenskapelige, flesteparten er fagfellevurderte, lærer vi også om spørsmålene de har stilt, om metode og ikke minst om alle nyansene og forbeholdene (og vi får ting inn med teskje, da poeng ifølge IMRaD-strukturen (innledning, metode, resultat og/and diskusjon) gjentas i hvert fall to ganger. Noen nye funn presenteres, men hovedfunnet er uansett viktigst og har politisk betydning, nemlig at de som stiller svakest, blir de som lider mest av at rus har en så stor plass i samfunnet vårt.
Fordi det stort sett er tall og fakta vi får presentert, kommer enkeltskjebnene i liten grad frem. Men det skal ikke så mye fantasi til for å spinne videre på ting vi får presentert, og i et par kapitler slippes vi så vidt inn også. «Jeg husker», skriver lege, forsker og professor emeritus Helge Waal i sin interessante oppsummering av narkotikaens fremvekst i Norge, som blant annet inneholder utviklingen fra å gå til krig mot den til å ville redusere skade, slik vi gjør i dag. Waal husker noen av de han møtte i sitt virke, og gir oss et par setninger om dem. I kapitlet til Øystein Skjælaaen, førsteamanuensis ved VID, er vi med på ølkafé på morgenkvisten, hvor vi for eksempel kan treffe på Astrid. «Frihet er å ta en øl når det passer», sier hun.
Boka kan lastes ned av enhver, men den har nok interesse først og fremst for folk som jobber i eller med rusfeltet, deriblant journalister. Jeg anbefaler likevel alle å lese det første kapitlet. Det oppsummerer de andre kapitlene på en klar og god måte, lager en fortelling ut av alle de forskjellige bidragene, og forfatteren, sosiolog Willy Pedersen, er dessuten god til å spisse poengene.
Pedersen kjenner vi som en tydelig stemme i rusforskningen. Han er sentral i denne boka også, da han er medforfatter på tre av tekstene, pluss innledningskapittel. I sistnevnte går han tøft ut, forteller om hvordan Andresen-familien og nå i nyere tid Sackler-familien har tjent seg steinrike på henholdsvis sigaretter og opiod-legemiddelet OxyContin. «Mektige kommersielle aktører har tåkelagt og sabotert kunnskap om skader og sykdom», skriver Pedersen. De visste hva de gjorde.
Men hva gjør så vi? Rusbruk trenger regler og systemer – og forebygging. Særlig for å minimere skadene blant de mest utsatte.
