Vi trenger fremdeles en debatt om hvordan styringsretten skal avgrenses mot akademisk frihet i instituttsektoren
LUKK
Annonse
Annonse

Vi trenger fremdeles en debatt om hvordan styringsretten skal avgrenses mot akademisk frihet i instituttsektoren

Av Gisle Andersen, sosiolog og tillitsvalgt for Forskerforbundet ved forskningsinstituttet NORCE

Publisert 21. juni 2022

Det prinsipielle spørsmålet er om arbeidsgiver med henvisning til styringsretten skal kunne avgjøre hva man skal kunne ytre som forsker ved instituttet, skriver Gisle Andersen.

Styreleder i FFA, Lars Holden svarer i Forskerforum 20.juni på min kommentar fra 17.juni.

Hovedbudskapet til Holden er at de prinsipielle poengene mine som regel ikke er et problem. Arbeidsgiver vil nesten alltid ønske forskere som aktivt utrykker sitt faglige syn og kommenterer saker i media, og kollegiale prosesser sikrer høy faglig kvalitet på rapporter. Jeg er langt på vei enig i disse delene av Holdens virkelighetsbeskrivelse.

Annonse

Andre deler av innlegget gjør det tydelig at vi virkelig trenger en prinsipiell debatt om hvordan styringsretten skal avgrenses mot akademisk frihet i instituttsektoren.

Holden mener instituttsektoren trenger egne regler fordi «uttalelser fra forskere tolkes helt ulikt» av om forskeren er ansatt i UH-sektor eller instituttsektor. For å beskytte forskningsinstituttene er det derfor nødvendig med egne regler. Holden skriver: «Retningslinjene kan være så enkle at dersom en forsker uttaler seg til medier om saker som kan oppfattes som kontroversielle, så skal forskeren enten snakke med en ansvarlig leder på forhånd eller presisere at man uttaler seg som privatperson.»

Med andre ord, dersom arbeidsgiver ikke vil gi deg dekning for å snakke «som forsker» så kan du jo uttale deg som «privatperson». Spørsmålene mine blir da: Hva er et kontroversielt forskningsfunn? Hvem skal avgjøre om forskningsfunnet er kontroversielt, arbeidsgiver eller forskeren? Satt på spissen – hvis du som forsker har et kontroversielt forskningsfunn som en sterk motpart ikke vil like (norsk oppdrettsnæring eller petroleumsnæringen), og din arbeidsgiver ikke ønsker at du skal formidle dette forskningsfunnet eller engasjere deg i en mediedebatt om temaet, skal da arbeidsgiver legitimt kunne be deg om å ikke bruke din forskertittel når du formidler denne forskningen? Det synes klart at en forsker som får en slik beskjed fra sin arbeidsgiver vil føle på en manglende institusjonell ryggdekning.

Kierulfutvalget har en grundig diskusjon om denne tematikken (Avsnitt 6.3). De gir etter min mening kloke råd som FFA bør lytte til. Utvalget drøfter inngående spørsmålet om bruk av akademisk tittel kan være skadelig for institusjoner i UH-sektoren, teksten gjør det tydelig at dette ikke er problemstilling som er unike for instituttsektoren. Jeg leser utvalget som svært klare på at forskere bør bruke sin tittel så lenge de uttaler seg som forskere og ikke som borgere. Noe annet vil tilsløre den offentlige samtalen heller enn opplyse den. De gir også gode råd til ledere av akademiske institusjoner, som forskningsinstitutter, om hvordan man bør tenke rundt institusjonens omdømme. Og de er svært tydelige på at ledere ved institusjoner må være seg bevisst på at «innkallinger på teppet kan ha en betydelig nedkjølingseffekt på forskerens videre formidlingsvilje, og vil lett kunne være rettslige inngrep i ytringsfriheten deres.»

Nettopp en slik nedkjølingseffekt er en av årsakene til at jeg mener det er viktig med en prinsippdebatt om grensedragningen mellom styringsrett og akademisk frihet i instituttsektoren. Holden viser til at han ikke har opplevd slike konflikter. Det er fint, men det trenger ikke være konflikter om dette for at nedkjølingen skal skje. En enkel regel om at man skal snakke med nærmeste leder før man ytrer seg om noe «kontroversielt» er i seg selv et signal til forskere om at deres frihet er begrenset.

Det prinsipielle spørsmålet er om arbeidsgiver med henvisning til styringsretten skal kunne avgjøre hva man skal kunne ytre som forsker ved instituttet. Konsekvensen av en slik mulighet er at arbeidsgiver kan pålegge forskere munnkurv når arbeidsgiver mener det er til det beste for instituttet. Det er prinsipielt uheldig fordi det kommer i konflikt med akademisk frihet og akademiske ytringsfrihet. Jeg mener derfor styringsretten må avgrenses slik at den ikke kan brukes til dette. Holden har imidlertid helt rett i at forskningsinstitutter er mer sårbare enn universiteter. Instituttene er avhengige av nye oppdrag fra oppdragsgivere. Men forskningsinstitutter er også helt avhengig av at forskerne på tross av dette er villig til å formidle sine funn, kontroversielle eller ikke, nettopp som forskere. Og for å kunne gjøre dette trenger de både et arbeidsmiljø og en arbeidsgiver som aktivt bygger en god ytringskultur slik Kierulf-utvalget skisserer. En debatt om styringsrettens prinsipielle grenser i instituttsektoren er en viktig byggekloss i så måte.

  • Les også: