Av Lars Holden, forskningsdirektør ved Norsk Regnesentral og styreleder i Forskningsinstituttenes fellesarena, FFA
Publisert 20. juni 2022 kl. 13:04
Gisle Andersen, tillitsvalgt ved NORCE, gjengir i Forskerforum 17.6 synspunkter fra meg som ikke er korrekte. Jeg må derfor få presisere mine synspunkter. Mine synspunkter er basert på generelle samtaler om temaet i FFAs styre og reflekterer også uttalelsen fra FFA til Kierulf-utvalget.
Generelt ønsker forskningsinstitutter forskere som er aktive i media med sin faglige kompetanse. Instituttene er helt avhengig av denne profileringen, og det er meget sjeldent behov for noen godkjenning fra arbeidsgiver før dialogen med media.
Andersen argumenterer for at de eneste restriksjonene i den akademiske friheten ved instituttene i forhold til UH-sektoren, bør være at instituttet kan pålegge forskere å arbeide i bestemte prosjekter og begrense publisering der det er kommersielle hensyn. Jeg argumenterer for at det også er andre tilfeller, men som forekommer meget sjelden. I mitt eget institutt, Norsk Regnesentral, som jeg har ledet i over 20 år og vært i ledelsen i over 30 år, kan jeg ikke huske noen slike saker. Jeg mener det er opp til hvert enkelt institutt å definere denne grensen i samarbeid med sine ansatte. Selvsagt vil en slik grense være en avveining av ulike hensyn.
Siden det veldig sjelden er slike problemstillinger i forskningsinstitutter, mener jeg at dette i stor grad er en avklart sak for sektoren. Men jeg konstaterer at det jevnlig er diskusjoner om akademisk frihet i UH-sektoren.
Det er noen vesentlige forskjeller mellom forskningsinstitutter og UH-sektoren. Når et institutt utfører et forskningsprosjekt for en privat eller offentlig kunde eller for Forskningsrådet, vil arbeidet som oftest utføres av en gruppe forskere i fellesskap og det er instituttet som er ansvarlig for rapporter fra prosjektet, ikke et personlig ansvar for hver forsker. En kunde kjøper et oppdrag av instituttet, ikke av en forsker. Ofte vil instituttet ha kvalitetssikringsrutiner utover forskningsgruppen, hvor den viktigste kan være sammensetningen av forskningsgruppen. Vitenskapelige artikler er imidlertid forfatteres ansvar. Hvis en forsker uttaler seg, vil det ofte oppfattes som en uttalelse fra instituttet. I UH-sektoren vil et prosjekt i større grad være ansvaret til prosjektleder og en faglig uttalelse vil alltid oppfattes som en personlig faglig mening, ikke universitetets.
Siden ansvaret for prosjekter og uttalelser fra forskere tolkes helt ulikt i UH-sektor og instituttsektor, er det naturlig at forskningsinstitutter har andre retningslinjer og anbefalinger for hvordan forskere uttaler seg til media enn UH-sektoren.
Retningslinjene kan være så enkle at dersom en forsker uttaler seg til medier om saker som kan oppfattes som kontroversielle, så skal forskeren enten snakke med en ansvarlig leder på forhånd eller presisere at man uttaler seg som privatperson. Også om man uttaler seg som privatperson, vil man være forsker og kunne referere til sin kompetanse, men man uttaler seg på egne vegne og ikke på vegne av instituttet.
Jeg er helt enig med Andersen at det skal ikke forekomme at forskningsmiljøer lager konklusjoner av sin forskning basert på kommersielle hensyn og muligheten for nye oppdrag. Et slikt institutt vil forhåpentligvis raskt miste oppdrag, ansatte og troverdighet. Generelt er også forskningen og hvert enkelt institutt og hver faglig problemstilling tjent med å være tydelig på der det er usikkerhet i konklusjonene og ulike faglige vurderinger. Det er en forutsetning for videre utvikling av forskningen og øker troverdigheten av konklusjonene i faglige rapporter.
Jeg er også enig med Andersen i at hver forsker har et selvstendig ansvar for å varsle brudd på vanlige forskningsetiske retningslinjer i alle sammenhenger. Men slike problemstillinger bør fortrinnsvis løses i samarbeid med kollegaer.
