«Vokser det nå frem en taus majoritet innen akademia som kjenner seg best tjent med å holde kjeft?»
LUKK

«Vokser det nå frem en taus majoritet innen akademia som kjenner seg best tjent med å holde kjeft?»

Av Kjetil Vikene

Publisert 24. juni 2022

En bok om ytringsfrihet som er optimistisk på vegne av folk flest, men også forstemmende om forskere som tier.

Som et betimelig tilskudd til diskusjonen om ytringsfriheten – også i akademia – gjør boken et dypdykk i befolkningens og forskernes egne opplevelser: «En sentral målsetting med boken er å ta bekymringene for ytringsfrihetens vilkår på alvor, via grundige empiriske undersøkelser», skriver redaktørene innledningsvis. Bidragsytere, samfunnsvitere og sosiologer med tyngdepunkt i Oslo baserer sine utlegninger på tre datakilder. En representativ (og gjentagende) befolkningsundersøkelse fra årene 2013/15 og 2020; en spørreundersøkelse fra mer enn 1500 forskere; og til sist dybdeintervjuer med utvalgte forskere i de spesielt betente fagområdene klima-, innvandrings- og kjønnsforskning.

Fakta
Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud (red.)
Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap.
Universitetsforlaget, 2022
238 sider
Åpen tilgang

Som rammefortelling – eller konfliktlinje om man vil – stilles to ytterpunkter opp mot hverandre: «den ene handler om at rommet til å ytre seg er for trangt, den andre at en grenseløs debatt gir skadelige ytringer fritt spillerom.» For å nyansere denne litt begrensede modellen tilbyr boken allerede i starten en to-akset modell med fire posisjoner: en restriktiv, en klassisk liberalistisk, en motkulturell liberalistisk og en resignert posisjon.

Annonse

Det mangler ikke på gode, oppsummerende konklusjoner underveis i boken – og langs aksene til den første konfliktlinjen tegner det seg noen tydelige mønstre. Ytterst på aksene finnes på den ene siden venstreorienterte kvinner som vektlegger ytringers skadepotensial og på den andre høyreorienterte menn som mener ytringsrommet er for trangt. Det er også på de politiske ytterfløyene vi finner de mest aktive nettdebattantene, også her med en overrepresentasjon fra den ytterste høyresiden. Det er også interessant å lese om hvordan nettdebattene også har et disproporsjonalt innslag av ytterliggående ytringer sammenlignet med andre fora for samfunnsdebatt: Avbalanserte mellomposisjoner er mangelvare. Førstepersonsperspektivene som vi får et innblikk i hos de mest aggressive nett-trollene, fyller ut bildet og forteller historien om frustrerte personer, igjen med overvekt mot høyre, som både har mindre tiltro til nyhetsredaksjonene og som er frustrerte over følelsen av å bli sensurert, og som rettferdiggjør sine anskrik ved å hevde at de bare senker seg ned til motstanderens nivå. Gjennomgående i boken er den gode bruken av dybdeintervjuer med aktørene selv, der det likevel trekkes allmenne konklusjoner av typen: «Skillet mellom debattantene som fronter et ideologisk prosjekt, og dem som er opptatt av kunnskap og opplysning, handler først og fremst om hvordan de selv framstiller og forstår hva de gjør, og i hvilken grad de posisjonerer seg opp mot definerte meningsmotstandere.»

Oppløftende er det likevel å lese at hos befolkningen for øvrig har holdningene til ytringsfrihet endret seg lite de siste ti årene, at frykten for falske nyheter ikke synes særlig utbredt, og kanskje aller mest overraskende: at befolkningens tillit til mediene faktisk har økt! Som et spesifikt unntak finner vi Frp-velgere – som har tydelig mindre tillit til nyhetsbildet enn andre.

De delene av boken som spesifikt handler om forskernes ytringsrom, er på mange måter et negativt speilbilde av befolkningen. Mens det i deler av befolkningen generelt er en økt bevissthet om krenkelse av for eksempel minoriteter, er det urovekkende mange av forskerne i de betente feltene kjønn, klima og innvandring som velger å begrense sin formidling. Dette har noen strukturelle årsaker: «Selv om mange av forskerne vi har intervjuet, har mye erfaring med formidling, og selv om forskningsformidling er en viktig del av forskergjerningen, er det slående at de fleste peker på hvor lite formidling verdsettes i det akademiske kretsløpet.» Men frykt for troll og kollegaer er også en faktor, og verst av alt: faglige stammekriger og manglende støtte fra institusjonene: Der «kampene mellom ulike faglige grupperinger noen ganger [kan] bli så harde at enkelte forskere trekker seg ut fra feltet, eller at nye forskere på vei inn i feltet velger å holde seg innenfor de dominerende perspektivene, ikke fordi de anser dem som de beste, men for å unngå bråk eller øke mulighetene for en vellykket karriere. Dette handler ikke bare om feider mellom enkeltforskere, men også om institusjonelle strukturer som bygger opp under spesifikke fagstrukturer».

Selv om boken i hovedsak er oppløftende lesing på vegne av befolkningen generelt, er disse delene av boken tidvis ganske nedslående på forskningens vegne: Vokser det nå frem en taus majoritet innen akademia som kjenner seg best tjent med å holde kjeft? Enten av frykt for kollegiale, offentlige eller institusjonelle represalier og fordi systemet etter hvert er innrettet slik at det ikke er karrieremessig opportunt å heve stemmen?

Les også: