Hvis det skal lønne seg å være akademiker, må det merkes flere steder enn på lønnsslippen

Det skal lønne seg å ta lang utdanning. Trolig vil ingen som leser Forskerforum være uenig i dette omkvedet, som Forskerforbundet trofast målbærer ved hvert lønnsoppgjør.

Selv betaler jeg min kontingent med glede for å slippe å måtte forhandle om min egen lønn. Det er et av privilegiene i den norske modellen for en som synes det er ubehagelig å regne om verdien av sitt eget arbeid i kroner og øre.

Men hvis det virkelig skal lønne seg å være akademiker, må det merkes flere steder enn på lønnsslippen. Jeg har fire forslag til hvordan man kan belønnes med andre midler for å ha investert i en lang forskerutdanning.

Forslag 1: Gulrot for å gjennomføre på normert tid

For det første bør det lønne seg mer for både stipendiater og institusjoner at ph.d.-studiet gjennomføres på normert tid. I følge tall fra HK-dir er det et fåtall som leverer innen normert tid på 3 år og nesten en femdel av stipendiatene har fortsatt ikke fullført etter mer enn 10 år.

Hva med å tilby et ekstra år med relevant arbeid ved institusjonen til kandidater som leverer innen normert tid? Gulrot-effekten av tilbudet ville selvsagt avhenge av om kandidaten selv ønsker det og har lyst til å fortsette ved institusjonen. Det er ikke sikkert at de vil, med tanke på at mange forsinkes nettopp av institusjonelle faktorer som mangelfull veiledning eller for dårlig tilgang til nødvendige ressurser.

Forslag 2: Pengepisk til institusjonene

For det andre bør det derfor lønne seg å ta godt vare på ph.d.-kandidatene. Nå må stipendiatene selv ta de økonomiske konsekvensene hvis arbeidskontrakten går ut før de har levert. Institusjonene, derimot, får utbetalt ca. 500.000 kroner fra Kunnskapsdepartementet for hver ferdigstilte doktorgrad, uansett hvor lang tid den har tatt å gjennomføre.

Da var det annerledes i Storbritannia den gangen jeg var doktorgradsstudent. Der mistet institutter tilgang til stipendordninger dersom mange ble forsinket. Det ga institusjonene sterke insentiver til å følge opp kandidatene bedre.

Hva om det nyopprettede doktorgradsutvalget foreslår å true norske institusjoner med en liknende pengepisk? Jeg tipper arbeidsforholdene til stipendiatene ville fått seg et raskt oppsving hvis «disputasbonusen» ble knyttet til en gjennomføringsprosent på instituttnivå.

Forslag 3: Mer forskningstid til professorene

For det tredje bør de som har skaffet seg forskerutdanning, få mer faktisk tid til å forske. Det er en romantisk forestilling at forskere oppfatter arbeidet som en belønning, men det er pussig hvor lite forskning det egentlig er mulig å drive med i stillingene som krever forskningskompetanse. Som SSBs tidsbrukstudier gjentatte ganger har vist, bruker vitenskapelig ansatte langt mer tid på undervisning, veiledning og administrasjon enn på egen forskning.

Det er heller ikke all verden å tjene på å søke opprykk fra førsteamanuensis til professor, utover et lite lønnshopp og den eventuelle prestisjen man måtte føle ved selve professortittelen.

For meg er det ulogisk å overlate brorparten av forskningen til stipendiater som ennå ikke er kvalifiserte til arbeidet, mens de som både er kvalifiserte og erfarne bare skal  veilede og administrere. Det er litt som å henvise trailersjåføren til passasjersetet på et vogntog for så å legge ut på motorveien med en kjøreelev bak rattet.

En kontraktfestet større stillingsandel med forskning ville blitt ansett som passende lønn for strevet med å kvalifisere seg til professor.

Forslag 4: Innflytelse utenfor universitetene

Til sist bør det lønne seg å være akademiker utenfor universitetene. I dag blir universitetene påtvunget eksterne representanter fra industri og næringsliv, både i universitetsstyrene, men også ned på laveste programrådsnivå. Det tas for gitt at ledere innen byggebransjen, kjøttbransjen, oljebransjen eller mediebransjen har relevante innspill til hvordan man bør drive forskning og utdanning.

Hvorfor er det ikke like selvsagt at forskere og undervisere skal bidra med innspill til hvordan næringslivet drives? Det er tross alt vi som utdanner en stadig større andel av ansatte og ledere i privat sektor, og utvikler mye av kunnskapen og teknologien de trenger for å tjene penger.

Det ville vært interessant å finne ut om en innkvotering av akademikere i styrene til større aksjeselskap, tilsvarende det vi har for kvinner, hadde gjort noen merkbare utslag på enten bunnlinjer eller omdømmer.

Da kunne vi slått fast, en gang for alle, at det virkelig lønner seg med lang utdanning.